Bentebing's Weblog

Etter å ha lest Reisen hjem av Lori Lansens tenkte jeg at jeg får prøve denne og. Jeg likte Reisen hjem, men det ble aldri til at jeg skrev om den fordi  «alle» har fortalt meg hvor fantastisk den var. Lufta går litt ut av meg når «alle» er enige om at dette var en flott bok, men ok… den går helt flott inn i kategorien feelgood og slike bøker har jo absolutt sin misjon.

Livet tilbake, som er forfatterens siste bok så vidt jeg har skjønt, har også fått merkelappen «feelgood».  På baksiden står det bl.a. «Nok en gang har Lori Lansens skrevet så vakkert og klokt om en spesiell kvinne at vi alle kjenner oss igjen» . Ja, tro det? Hovedpersonen er Mary Gooch, hun er 43 år, gift med Jimmy som hun snart skal feire sølvbryllup med, veier 142 kilo og lar livet sitt bli styrt av matmonsteret som hele tiden forlanger påfyll. Boken starter med at hun venter på at Jimmy skal komme hjem. Vi får et tilbakeblikk på barndommen og ungdom, hvor lykken var den gangen hun fikk bendelorm, noe som gjorde at hun gikk ned ganske mange kilo. Beskrivelsen av hvordan hun spiste jord for å holde bendelormen i live slik at hun fortsatt skulle gå ned i vekt, er utrolig godt tatt på kornet.  For alle som har opplevd at kiloene bare øker samme hva man gjør, så virker akkurat denne delen ganske så opplevd eller i hvert fall godt forstått av forfatteren. Det viser seg at husbonden Jimmy ikke kommer hjem, men sender et brev til Mary som forteller at han trenger litt tid for seg selv. Mary bestemmer seg for å reise etter Jimmy og for første gang reiser hun vekk fra småbyen i Canada og til California hvor Marys svigermor bor. Løsrevet fra Jimmy og den kjente og trygge tilværeslen må Mary innta nye områder, noe som rett og slett virker befriende på henne. Hun har ikke noen bil og må gå til butikk og bank hver dag, hun må også gå til en liten barnepasserjobb hun har og all denne bevelgelsen – og at matlysten pluteslig ble bortevekk, gjør at vekten går betydelig ned. Det skjer store forandringer med Mary og hvordan hun ser på seg selv og hun, ja – faktisk tar livet tilbake. Dette er en bok som jeg liker bedre og bedre etter hvert som jeg tenker på den. Jeg vet ikke om jeg skal ta meg tid til å lese den en gang til, men det er noe spesielt med bøker hvor man oppdager at forfatteren virkelig liker hovedpersonen sin og ser på henne både med sympati og ett visst ironisk sideblikk.