Det er dagen for blogging om Anna Karenina i lesegruppa til Lines Bibliotek. Da jeg begynte å lese Anna Karenina av Leo Tolstoj hadde jeg en følelse av at denne boka har jeg lest før, men etterhvert kom jeg til at det er nok heller filmen med Greta Garbo som sitter fast i hodet på meg. For mitt i minne er det kjærlighetshistorien mellom Anna Karenina og grev Vronskij som sitter fast som bokens kjerne. Det er jo klart at en kjærlighetshistorie som går fra det første møtet, til blomstrende kjærlighet, til besettelse, anklager, kjedsommelighet og total ødeleggelse lar deg ikke stå uberørt. Men underveis i boken kommer det så mange andre sider fram som for meg ble kanskje vel så fasinerende. For eksempel godseieren Konstantin Levin og hans tanker om driften på gården, hans kamp i forhold til religionen og troen og hans forhold til broren Nikolaij. Når jeg leste disse kapitlene og samtidig leste at boken først kom ut som en føljetong i Den russiske budbærer, så ble jeg slått av at dette er jo faktisk samtidslitteratur i 1875 – 1877. Det må jo ha skapt rystelser i de kretsene som leste kapitlene om forholdet mellom Anna Karenina og Vronskij, for en ting var det visst å ha en elsker, men noe helt annet var det å ville skille seg, forlate mann og barn og bare bo sammen med elskeren sin. Det er en trist historie å lese om Anna´s utvikling fra en strålende vakker og vennlig person, til et nedbrutt menneske som til slutt ikke ser noen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Hva er det som bidrar til denne utviklingen? Ekteskapet med Karenin er i utgangspunktet ingen lystelig affære, slik han blir beskrevet har han en ganske kjølig med en distansert holdning til Anna og sønnen. Når Vronskij dukker opp ser han Anna og gnisten som tennes mellom dem er det som får Anna til å lyse opp og søke til Vronskij. Er det behovet for å bli sett og satt pris på som får Anna til å gi avkall på sitt tidligere liv? Det er tydelig at det ikke er noe igjen av gode følelser mellom ekteparet Karenin, men burde ikke kjærligheten til sønnen få Anna til å bli? Det er Tolstoj´s fortjeneste at jeg som leser tror at hun ikke hadde noe valg, hun skal også ha et liv og ikke være ofre seg for andre. Samtidig lar han sin heltinne forvitre i sjalusiens kvaler og hun velger døden. Er det det som skjer når et menneske mangler selvtillit og omgivelsene ikke gir de rette positive signalene på at man velger rett? – Og hva med Vronskij? Han lever et behagelig liv uten mange forpliktelser helt til han treffer Anna. Han blir oppslukt av henne og han er like mye i henne «vold» som hun i hans. Han vil gifte seg med Anna, men hun vet ikke hva hun skal velge – det blir feil uansett. Når Anna blir gravid og føder en pike, føler han på den ene siden en sterk forpliktelse overfor Anna og datteren, men på den andre siden er dette en lenke til et rolig og borgerlig liv som ikke tiltaler ham. Konfliktene mellom dem øker, Vronskij sier han har de samme følelsene for Anna, men hun tviler, anklager ham for å ha andre forhold og hun går inn i depresjon og fortvilelse. Når Anna dør, så søker Vronskji også døden gjennom å gå ut i krigen.
Kjærlighetshistorien er vel bokens hovedlinje, men for min del ble jeg minst like fasinert av historien om Konstantin Levin, hans familie og familiene rundt Anna, for alle er knyttet til hverandre på et eller annet vis. Det er Levins tanker om jordbruket og bøndenes liv som jeg synes er spennede. Han lager seg nok sine romatiske forestillinger, men samtidig er det et ønske om forandring og forbedring som er en veldig drivkraft og som Tolstoj selv var en tilhenger av. På slutten av romanen funderer han over at når han ikke tenker på hva han gjør, men bare utfører arbeidet så går alt så lett og greit og han gjør det riktige. Men når han begynner å tenke på hva og hvorfor, blir alt inviklet og han tar feil beslutninger. Hva vil Tolstoj si her? Å leve er en instinktiv handling? Når man ikke grubler for mye gir det et enkelt og godt liv? Mulig det, men uten tanker om hva og hvorfor blir det heller ingen utvikling.
Etter lesingen av Dickens pushet jeg ham på alle jeg kom over, nå er det Tolstoj som gjelder! Kanskje det er like greit at jeg snart skal ha ferie?
Bentebing's Weblog 
Tusen takk! Jeg synes også Levin og Kitty er søte og som du sier lette å kjenne seg igjen i. Ha en fin dag du og:-)
LikerLiker
Wow ble rett og slett super imponert over bokanmeldelsen din:) Du fikk fram så mye bra:) Så bra du likte Levins bonde snakk, selv synes jeg det ble litt for mye av det gode noen ganger, men samtidig ser jeg hvorfor du likte det så godt:) Det er jo litt av en bok vi har lest innser jeg nå på mange måter, den må jo ha gjort stor inntrykk på den tiden når den kom ut. Nå er det jo nesten motsatt det er jo nesten rart når man ikke skiller seg en gang i løpet av livet, hehe:) Favoritt paret mitt var Levin og Kitty, kanskje fordi de er litt søte ilag og lettere å kjenne seg igjen i:) Ønsker deg en flott dag:)
LikerLiker
Tusen takk Ingalill! Jeg har det også slik at skriver jeg ikke om bøkene jeg leser (og det ganske kjapt etter at jeg har lest dem) så forsvinner detaljene – og noen ganger hele boka ut i det grå… Når det gjelder heltinner har jeg mest sansen for de som tar et valg og ikke lar seg svinne hen.
LikerLiker
Var det ikke sånn at alle ‘oldtidens’ heltinner måtte bøte med livet hvis det tenkte/handlet selv. Husker ennå diskusjonene på videregående der det absolutte skulle framheves hvor modig Wenche i Gift var da hun hoppet fra fjellet. Ikke flukt fra fortvilelsen men MOT til endelig å ta et valg.
(selv om de fleste forfattere valgte å la sine heltinner svinne hen med bleke kinn og rallenede hoste blant blondputene.)
Hvofor drikker Jeppe, hvorfor hoppet Anna og hvorfor er det umulig for meg huske detaljere fra bøker jeg ikke har skrevet om. Synes dette var et kjempefint innlegg som brakte fram ting jeg forlengst hadde glemt.
LikerLiker
Takk skal du ha! Nei, vi sjokkeres nok ikke over det samme, men samtidslitteraturen speiler noen ganger ubehagelige sider ved måten vi organiserer livet vårt på – og det er vel et evigvarende tema?
LikerLiker
Takk for hyggelig kommentar! Etter det jeg har lest meg til, er det nok Levin som mest uttrykker Tolstojs tanker om både drift av godset og livet i det hele tatt. Jeg er enig i at Levin og Kitty er mer i min gate enn Anna og Vronskij, men det er jo romanen som helhet som imponerer og som er en fryd å lese.
LikerLiker
Fin omtale! Spennande å oppdage at samtidslitteratur blir ein sjokka over uansett hvilken samtid det er snakk om; idag hadde ein nok ikkje blitt så sjokka 😉
LikerLiker
Veldig fint innlegg, Bente! Jeg har bare lest to hundre sider foreløpig, men må si at romanen gjør voldsomt inntrykk. Jeg har også sett filmen med Greta Garbo, og det gjør at jeg faktisk blir mer dratt mot Levin og Kitty enn Anna og Vronskij. Noen av de beste delene så langt har vært der hvor Tolstoj skriver om Levin. Kanskje det er fordi Tolstoj selv bodde på landet?
LikerLiker