Publisert i bøker, litteratur

Jeg nekter

Det er alltid med en viss spenning jeg begynner på Per Petterson´s bøker, er den så bra som alle sier? – eller trenger jeg bare litt lenger tid til å fordøye en måte å skrive på som er så insisterende at jeg føler det som å trenge seg inn i en annen sitt liv? Bøkene til Petterson leser jeg på den måten, nærgående og samtidig omsorgsfulle, kan man si det slik? Han har omsorg og sterke følelser for personene sine, de er sårbare, hjelpeløse og sterke på sine måter. Jeg som leser drar dem med meg videre og de dukker opp i tankene i spesielle situasjoner, rart og fint.

Denne boka handler om Tommy og Jim fra barndommen til begynnende ungdomstid, et langvarig brudd og så en ny kontakt igjen som bare er som et lite pust. Det er beskrivelsen av guttenes liv og deres refleksjon over sin innelåste tilværelse som er så utrolig gripende og som gjør at selv om det ikke skjer så mye i det ytre så er det kontakten mellom dem og deres nesten parallelle liv som gjør at jeg leser og lever meg inn i fortellingen. Knirk har skrevet en fin omtale av sin opplevelse av boka og jeg slutter meg på mange måter til den. For dette er en bok som berører, som egentlig kunne ha fortsatt og fortsatt – kanskje med Siris fortelling, søsteren til Tommy. Hun er med i noen kapitler, for hun hadde jo en relasjon både til Tommy og Jim, den ene som storebror og den andre som venn og kjæreste. Er det Petterson sin måte å vise hvordan alle mennesker rundt de to er som skygger, egentlig helt uvikitge – for det Tommy og Jim og deres samliv som er det vesentlige her i dette livet? Jeg vet ikke, men dette er nok en bok jeg vil tenke mye på framover.

Forfatter:

I love to read! Reading makes my small world larger, greater and more wonderfull. I live in Nordhordland near Bergen with my husband.

3 kommentarer om “Jeg nekter

  1. Ja, slutten… Jeg synes den var komplisert. Jeg blir stående igjen med en del spørsmål- som: begår Jim selvmord? Han tenker: det er ingenting som haster med å komme fram til dit han skal. Hva med Tommy, hvorfor er det så viktig at Jim ikke kommer «forseint» denne dagen? – også det siste kapittelet der Siri er fortelleren, men tenker tilbake på noe som skjedde flere år før, hvilken plass har akkurat det i fortellingen? Slutten er så åpen synes jeg at det blir vanskelig å konkludere med noe annet enn at Petterson lager flere åpninger for seg selv til å fortsette fortellingen om de tre. Det ikke noen genial avslutning synes jeg – for det er for mange tråder som flagrer omkring. Hva tenker du, Lise?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s