Pantagruel sendte meg denne boken og jeg kastet meg over lesingen. Bokelskerinnen har skrevet en fin anmeldelse av boken og min opplevelse av denne samstemmer mye med hennes omtale. Massimo Gramellini skriver om tapet av en mor, fortielsen av hvordan hun døde og opplevelsen av å være ulik alle andre og ikke våge å elske noen fordi de kan bli borte de også. Hovedpersonen opplever at moren dør når han er ni år. Inntil denne natten har han levd et bekymringsløst liv med mor og far. Holdt med sitt elskede fotballag og lekte med kammeratene sine. Når moren dør på dramatisk vis blir hans verden revet opp og ingenting blr det samme lenger. Faren vil ikke snakke om moren og det er store avstander i forholdet mellom far og sønn. Han blir sendt til psykolog, men dette hjelper ikke og han forblir på mange måter et forlatt barn når det gjelder evne til tilknytning og skape varige relasjoner. Det går bra med hovedpersonen når det gjelder karriere og yrkesliv. Han blir journalist og reiser til krigssoner rundt om i verden. Opplevelsene sitter i når han kommer hjem, men det er likevel sitt eget tap som gjør livet haltende.
Flere ganger mens jeg leste boka tenkte jeg: hvorfor snakker de ikke sammen da, far og sønn. Hvor mye ville ikke vært enklere ved å la den døde være tilstede i livene deres? Fortielsen, det å ikke orke å snakke om den som er gått bort, så mye skade det gjør – særlig for et barn. Det gjør vondt å snakke om det eller den man har mistet, men det sies jo at delt sorg gjør sorgen mindre og delt glede gjør gleden større. Det er mye å tenke over i denne boka tap, ordenes kraft – ja for det er moren som har sagt til ham : drøm søte drømmer, og dette utsagnet er et kvalitetstegn når livet viser sine lyse sider. Om den bare er trist? Nei, boka har sine tragikomiske øyeblikk og de kommer godt med!
Bentebing's Weblog 