Publisert i bøker, lesing

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

jeg blir heldigvisLiv Marit Weberg har debutert med denne boka. Hovedperson er navnløs og det er kanskje en fordel for denne personen har store problemer med å takle livet, forhold til andre mennesker og har i utgangspunktet null tro på seg selv. Blir ikke dette utrolig traurig? Jo, men samtidig er denne jenta på 18-19 år så gjennomført, ja, på en måte så drastisk tafatt at historien får et skjær av pinlig humor over seg. Hovedpersonen flytter til Oslo for å studere. Hun får hybel i en liten boks av et rom, hun møter opp på universitetet til fadderuka, snur bokstavelig i døra for aldri mer å vende tilbake. Hun får en kjæreste som heter Tore, men dette forholdet utvikler seg ikke og Tore gjør det slutt. Etter ett år uten eksamner er pengene fra Lånekassa slutt og hun må enten reise hjem eller finne seg en jobb. Hun får utrolig nok en jobb på en veikro – her er det på sin plass med et lite stopp – for en beskrivelse av en veikro! Den vokste fram for øynene på meg og var et fantastisk bilde på alle veikroers mor! Steder er nesten uten gjester, men med en gruppe mennesker som skal lage et magasin. I denne gruppa er Brilla. Han bor i samme hus som henne og han har rotter. Det viser seg at vår jente har et særlig lag med rotter og vi lesere kan øyne et ørlite glimt av lys i tunellen. Trist bok? Ikke tale om, heller som nevnt, litt pinlig og det kom mange stønn under lesingen:- nei, ikke gjør det, og – er det muuuuulig! Selv om det ikke skjer så mye i boka så er det en energi i fortellingen som gjør at jeg gleder meg til neste bok fra Weberg!

Ubok.no har laget et fint intervju med forfatteren.

 

Forfatter:

I love to read! Reading makes my small world larger, greater and more wonderfull. I live in Nordhordland near Bergen with my husband.

2 kommentarer om “Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

  1. Ja, denne boken likte jeg godt. Jeg håper Weberg fortsetter å skrive. Boken minner meg litt om «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» av Kjersti Annesdatter Skumsvold og «Med beina i gitaren» av Sunniva Relling Berg, det er noen fellestrekk hos hovedpersonene og i deres psyke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s