Bentebing's Weblog

Denne boka er en av de nominerte til Bokbloggerprisen og den har vært på leselista i lange tider. Hvorfor det? Bøkene som er nominert i år er virkelig av de dystrere og da må jeg ha en pause slik at humøret kan stige litt igjen. Når det er sagt, så gjør alle bøkene jeg har lest blant de nominerte inntrykk og jeg går og tenker på dem lenge etterpå. Det er Marit Kaldhol som er forfatteren til denne, hun skriver bra og hun har en trofast gjeng på biblioteket som leser alt hun skriver enten det er for barn/ungdom eller for voksne.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz handler om oppveksten til storesøster Solrun og lillesøster Jenny. Det er Jenny som er jeg fortelleren og som glimtvis forteller om moren og Solrun og bestefaren Olvar. Tekstene er korte, men tegner opp situasjoner eller følelser som er intenst tilstede og gir meg akkurat det bildet som fanger øyeblikket. Det er en poetisk tekst, men følelsen av tap, av et liv på vent gjør at det er mer sorg enn glede å lese denne boka.

Det er lillesøster Jenny som må bli den voksne og ansvarlige, for moren dør, bestefaren holder på å bli blind og Solrun er rusmisbruker. Jenny går på skole, prøver i hvertfall, men opplever at det er hun og bare hun som må ta ansvar – alle andre er borte eller reist til Lódz slik som faren gjorde da hun og Solrun var små. Det er en gjenkjennelig historie som fortelles her, for vi har alle hørt om livet med en rusmisbruker der løfter og svik er regelen mer enn unntaket. Det som gjør denne boka spesiell er tekstenes oppbygging, den nærværende fortelleren og det intense håpet om forandring som nekter å gi opp.

Jeg tipper at Kaldhol-fansen har lest denne allerede, men den burde nå lengre enn til den harde kjerne, både boka og lesere fortjener det.