Bentebing's Weblog

Forfatteren til denne ungdomsromanen er Lene Ask, en mangfoldig dame som har laget bildebøker med noe ekstra, tegneserieroman og ettertenksom bildebok for voksne.

Boka handler om Lilly som er født med åpen gane og som ikke vil operere arret i leppa og den skeive nesa. Hvorfor skal hun det? Hun er god til å løpe, har bestevennen Are og vet at hun ikke kan konkurrere med de vakre jentene i klassen. Moren til Lilly er skuespiller og faren har en drøm om å spille gitar. Lilly er omgitt av mye kjærlighet fra foreldrene, nesten litt i meste laget synes Lilly. Hun er daglig sammen med bestevennen Are, de er som et team som deler det meste. På klassefesten som nærmer seg legger de planer om å drikke seg fulle. Are fikser øl og Lilly skal overnatte hos ham, noe hun stadig gjør. På festen går det riktig galt, Are blir altfor full og Lilly må buksere han hjem, plutselig oppdager hun at Are er vakker, en gutt og at hun er forelsket i ham, hun kysser ham. Denne hendelsen kommer som et veldig sjokk på Lilly for dette er forbudt område. Hun vil ikke være ved følelsene, hun vil ikke snakke med noen og hun lukker seg inne i seg selv.  Det blir tøffe uker for henne, helt til klassekameraten Ismael får henne til å se at hun bare har vært opptatt av seg selv og sine følelser, og slett ikke tenkt på hvordan Are har det. – og at det finnes andre som også synes hun er en kul og stilig jente.

Lene Ask får fram hvor vanskelig og av og til katastrofalt livet kan fortone seg når en er på starten av ungdomslivet. Hun tegner et fint bilde av hovedpersonen Lilly som er mer opptatt av løping enn å ta seg ut. Hun hater at kroppen forandrer seg og når hun til og med får varme følelser for sin aller beste venn – er det nesten til å dø av. Når jeg sitter å tenker, jammen hvorfor snakker de ikke sammen? Ja, da har jeg glemt hvordan jeg i den alderen ville tenkt: for et dustete forslag!

Boka som jeg fikk fra Gyldendal er lett å lese. Jeg skulle ønsket at hun hadde skrevet litt mer om Are og Ismael, men kanskje forfatteren har tenkt å skrive mer om disse tre – en annen gang? Hadde ikke vært meg i mot.