Den irske forfatteren Anne Enright står bak denne romanen om Rosaleen og hennes fire barn. Det er jul, det er familiesamling og det er duket for at de gamle konfliktene, handlingsmønstrene og følelsene skal blomstre – og det gjør de! Boka er delt inn i to deler, den første er Reise ut der vi blir presentert for barna Hanna 1980 i Ardeenvin og senere i Dublin, Dan 1991 i New York, Constance 1997 County Limerick, Emmet 2002 i Ségou, Mali og til slutt Rosaleen 2005 i Ardeenvin. Den første delen forteller om minner fra barndommen, hvordan disse former tankene de har om seg selv, men også hva de er opptatt av og deres relasjoner til menneskene de nå omgir seg med og er en del av – eller ikke ønsker å identifisere seg med. Når barna blir voksne reiser de vekk, bare Constance blir i nærheten av moren. Sønnene Dan og Emmet reiser lengst vekk geografisk, men kanskje ikke følelsesmessig? Hanna bor i Dublin og er skuespiller, ikke så vellykket og utvikler et heftig alkoholforbruk. Constance er mor til to tenåringsbarn og husmor. Det er hun som mest uttalt føler ansvar for moren, men er også den som tar seg mest nær av morens selvopptatthet og stadige kritikk. Rosaleen giftet seg under sin stand, som det heter, og lever fortsatt i en verden som er forbi. Hun har et ganske ambivalent forhold til barna sine.
Hvorfor kunne hun ikke være god mot dem, visste hun ikke. Hun elsket dem jo. Iblant kunne hun se på dem og bli så oversvømt av kjærlighet at hun bare måtte gå og ødelegge det. Etterpå ble hun sint på seg selv. De var så vakre. De hadde vært så vakre. De var så tillitsfulle og snille. De gjorde henne ikke-snill. Hun følte at hun ikke ble verdsatt. Hun følte seg irrelevant. Slik var det. (s.250)
Den andre delen heter: Komme hjem 2005. Rosaleen har bestemt seg for å selge huset, barndomshjemmet til sine fire barn og alle kommer hjem for å ha den siste julen sammen. Vi leser om deres vurderinger om de skal reise hjem, orker de det? Joda, de orker, men det blir en følelsesmessig bergogdalbane å komme hjem. Huset som de tenker på som et hus, rommer så mye mer enn bare rom og kan Rosaleen virkelig bare selge hele greia?
Jeg er så imponert over hvordan Anne Enright lar personene sine stige fram som mennesker jeg tror på. De er så velkjente og de er så bundet av moren og ønsket om å bli sett av henne. Det er en roman som drar deg inn i livene til hver enkelt og jeg ønsker meg på en måte en fortsettelse. På den andre siden vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut alle spenningene mellom moren og de enkelte barna og barna seg i mellom. Det er en roman som sitter i lenge etter at den er ferdig lest.
Bentebing's Weblog 