Bentebing's Weblog

 Odd W. Surén er forfatteren bak denne boka om Jan Olav Valen Grinde som bor et sted på Vestlandet, eier en gård der han leier ut det meste av jorda til parseller og holder ellers et skarpt øye med naboene. Jan Olav Valen Grinde analyserer seg selv og sine naboer innngående. Han har et ganske dystert syn på tilværelsen og vil helst være alene. Dessverre har han nabohus som han ser og  han synes han må følge litt med på hva naboene foretar seg, men han liker det ikke. En av disse har til og med insistert på at de har hver sin vei opp til husene, enda de kunne ha delt på veien et stykke. Dette får vår hovedperson og forteller til å hate «Fritzen» ( Fridtjof Alfarnes som han egentlig heter) som både han og resten av innbyggerne i bygda kaller naboen. Grinde passer til og med på at de ikke går på tur samtidig slik at de ikke uforvarende skal støte på hverandre.

Jeg omgås ikke Fritzen, tvert imot prøver jeg å unngå ham, ser jeg ham for eksempel ved det lokale kjøpesenteret, går jeg ikke inn i samme butikk som ham, jeg følger med hvor han befinner seg da, og sørger for at vi ikke møtes.

Grinde har også en annen nabo Pål Flekke, med både kone og hund. Han kommer bedre ut av det med Flekke,  men han irriterer seg grenseløst over både kona og hunden til Flekke. Når så kona og hunden forlater Flekke ser Grinde ganske optimistisk på dette, men Pål Flekke er ikke den samme som før og det kommer nye damer i huset noe som ikke fører til næremere kontakt mellom dem.

Utpå sommeren kommer en ung dame som skal skrive masteroppgave om parsellhagene som inntektskilde.  Annbjørg Karlsbrua forteller at hun studerer ved Landbrukshøgskolen på Ås og hun får lov å sette campingvogna på gården til Grinde. Det utvikler seg etterhvert et vennskap mellom henne og Grinde, dvs han blir ganske inntatt av henne og inviterer henne til å bo inne hos ham. En dag reiser de ut for å bade og Annbjørg oppdager en sjømus, dette fører til en av Grindes refleksjoner:

Tanken på sjømusens levesett har forfulgt og plaget meg i tiden etter at jeg lærte om den. Noen ganger tenker at det var en ulykke at Annbjørg fant det vesle dyret, men andre ganger er jeg glad for at hun gjorde det. Sjømusen er selvsagt ikke noen trist skapning. Den har ikke noe organ for tristhet. Men jeg kan ikke tenke på den uten å synes synd på den, og samtidig er jeg klar over at det da er meg selv jeg synes synd på, fordi jeg ser sjømusen som meg, og meg selv som en sjømus, antakelig.

Annbjørg forteller om sin fantastiske far og at alt han kan, hans investeringer og storartede liv. Grinde er vennligheten selv mot denne unge damen og hun har en positiv virkning på ham, men når hun omtaler Fritzen som «en vakker mann» daler hun noen hakk i hans øyne. Hun har hatt det med å stikke av noen dager om gangen og Grinde begynner å se for seg at hun rett og slett er på besøk hos naboen, men sjekke… nei, det vil han ikke. Etter en slik forsvinning kommer Annbjørg tilbake med nyheten om at faren er død, gården de har må selges dersom hun ikke straks kan stille med 600.000 og alt er bare forferdelig. Grinde angrer sin mistenksomhet og beslutter å hjelpe henne, men er Annbjørg den hun sier hun er?

Jeg leste denne boka ganske på skrå, for Grindes smålige, sure kommentarer falt ikke i så god jord hos meg. Samtidig har jeg i løpet av lesingen tenkt at det er en svært god forfatter som klarer å få meg til å mislike og irritere meg over hovedpersonen slik at det er ubehagelig å lese videre. Videre tenkte jeg at slik mengder med svart humor kan være i meste laget, selv om jeg nå i ettertid ler høyt av enkelte av passasjene. Grinde er en innful type, det finnes nok en del varianter av hans type – og i romanen samles gjerne flere personer i en. Hva synes jeg? Liker du svart humor fra det indre av strilelandet, ja – hvorfor ikke denne?

Denne romanen skal diskuteres på neste møte i Nordhordland Litterære Selskap, det skal bli spennende for her er det mye å ta tak i.