Labbens lesesirkel valgte denne romanen av Jesmyn Ward til februarbok. Romanen vant National Book Award i 2017. Boken handler om Jojo på tretten år, søsteren Kayla, besteforeldrene Pop og Mam, moren Leonie og faren Michael. Mam har kreft og er svært syk, dette preger hele familien. Leonie er svart og Michael er hvit noe som er problematisk i staten der de bor. Leonie er rusavhengig og det styrer livet hennes mer enn omsorgen for barna. Jojo og Kayla bor hos besteforeldrene og der bor også Leonie når hun dukker opp. Michael er i fengsel. Vi møter dem når Michael ringer og sier at han kommer ut fra fengselet. Leonie tar med seg barna og en venninne og kjører den lange veien til fengselet. Det blir en strevsom tur, for Leonie mangler den nødvendige omsorgen man må ha for å ta vare på barn. Vi får tilbakeblikk i Leonies liv gjennom hennes fortelling om broren Given som blir skutt av en fetter av Michael. Given dukker opp hver gang Leonie har ruset seg, han sitter og ser på henne uten å si noe, men hun føler ordene hans. Jojo vet at bestefaren Pop har vært i samme fengsel som Michael og han maser stadig på ham for å få han til å fortelle fra den tiden. Pop er svært motvillig til dette, men gir etterhvert etter og forteller om mishandling, hardt arbeid og vold mot de innsatte. Han forteller også om Richie, en gutt på tolv år som ble satt inn og som han prøvde å ta vare på. Når den vesle familien kommer fram til fengselet ser Jojo en gutt som har krøpet inn i bilen og sitter på gulvet. Dette er gjenferdet til Richie som forteller Jojo sin historie og hans plan om å bli med tilbake til Pop slik at han kanskje kan hjelpe ham hjem, eller over på den andre siden av vannet. Det er bare Jojo og Kayla som kan se Richie og de er på hver sin måte fascinert av ham. Han blir med tilbake, Pop forteller slutten på historien om Richie, men det går ikke helt som han tenker.
Dette er en trist men fin historie om besteforeldre sin omsorg, å bli voksen, se og forstå sine foreldre og huske uten å måtte glemme. Det er håp som er gjennomgangstema i romanen. Boka er lett å lese, men ikke så lett å glemme.
Bentebing's Weblog 