Synne Lea og Stian Hole har laget denne utrolig vakre bildeboken. Du og jeg handler om storesøster, lillebror og bestefar. Det er storesøster sine tanker vi får møte, hennes refleksjoner om å miste en kjær bestefar, for selv om han er her nå, så vil det komme en dag da han ikke er det lenger. De tre skal ut og fiske, bestefar sier at storesøster skal arve båten etter ham, men hun vil at de skal være sammen hele tiden. Sorgen og usikkerheten over det som skal komme demper gleden hennes over livet og det som er nå. Lillebror merker at det er noe som tynger henne idag.
Lillebror springer mot stranda.
Så stanser han og lurer på hvorfor jeg ikke løper med.
Tenk deg at du har en venn, svarer jeg.
Ja! roper lillebror.
Tenk deg at det er den eneste vennen du bryr deg om.
Den eneste du vil ha.
Lillebror nikker.
En dag må vennen din flytte til den andre siden av havet.
Det hender så fort at du ikke får tid til å si ha det.
Jeg vil ikke si ha det, sier lillebror. Jeg vil dra på besøk.
Men havet mellom dere er så stort , sier jeg, og du og båten din er for små.
Det går ingen ferger eller skip dit du vil.
Vinteren kommer og isen legger seg, men ikke så tykk at den kan bære deg.
Det går ikke an, sier lillebror.
Jo, svarer jeg.
Jeg vil være med, sier lillebror.
Det går ikke an.
Er det derfor du ikke løper, spør lillebror og tar hånden min.
Storesøsteren er innelåst i tankene sine og selv om bestefaren vet hvordan hun har det, er det ikke lett å trøste. Likevel er det samtalen og lillebror sine insisterende spørsmål som får storesøster til å akseptere tankene om forandring når forandringen en gang kommer.
Jeg har levd lenge nå, sier bestefar.
Jeg kan leve litt til.
Han sier det inn i håret mitt.
Ennå er det oss, smiler bestefar.
Du og jeg og lillebror, sier jeg.
Dette er en bildebok som må leses flere ganger – og det tåler den godt. Sorg og erkjennelse av tap av en kjær er et vanskelig og tungt tema. Denne boken gir oss en vei inn i samtale om dette, teksten hjelper oss til å kjenne på hvor lei seg man kan bli, men den gir oss også noen tanker om hvordan man kan komme videre i denne prosessen. Samarbeide mellom tekst og bilder i boken gir oss flere innfallsvinkler og når teksten er så åpen som den er, bærer bildene mye av stemningen og fyller ut det teksten ikke sier. Illustrasjonene er vakre, noen ganger med en overveldende mengde detaljer. Disse skaper sidehistorier som er med å å utvide fortellingen og gir oss som leser noen «hvileskjær» i en ganske følelsesmessig intens opplevelse.
Hvem passer denne boken for? Kanskje ikke de aller minste, men for den tålmodige 5-6 åringen og oppover er det mye fint å hente her.
Bentebing's Weblog 