Bentebing's Weblog

Min Jin Lee sin roman Pachinko er en interessant og fengslende roman om en koreansk familie i tidsrommet 1911 – 1989. Vi møter familien første gang ved  Hoonie og foreldrene hans som bor i en liten by i Korea. Japanerne anekterte Korea i 1910 og det gjorde livet til koreanerne vanskelig. Foreldrene til Hoonie leier et lite pensjonat som de driver med hardt arbeid og liten fortjeneste, men det går rundt. De burde finne en kone til Hoonie, men han har hareskår og klumpfot så de regner ikke med at det vil lykkes. Matchmakeren derimot øyner en løsning og Hoonie får seg en kone Yangjin som kom fra en enda fattigere familie enn hans. De får flere barn som alle dør etter noen uker, men til slutt får de Sunja som vokser opp og er sunn og sterk. Hoonie elsker datteren sin og lærer henne alt han selv kan, blant annet regnskap. Når Sunja er tretten år dør Hoonie av tuberkolose og hun og moren må klare seg alene. De driver pensjonatet videre med hjelp av to jenter og en dag kommer presten Isak bokstavelig ramlende inn hos dem. Han er på vei til Osaka, til broren som har etablert seg der. Isak har tuberkolose og siden Sunja og moren er godt kjent med sykdommen, vet de at han kan bli bedre ved hjelp av god pleie. Han bor hos dem noen måneder og kommer seg sakte. I mellomtiden har Sunja truffet Hansu en forretningsmann som hjalp henne en gang hun ble overfalt av noen gutter. Sunja blir forelsket i Hansu og han forfører henne. Hun blir gravid og dette er en katastrofe, for Hansu er allerede gift og har tre døtre som bor i Japan, der han har et stort hus. Hansu vil gi Sunja en leilighet og betale for alle utgiftene hennes, men det vil hun ikke, da heller klare seg selv! Sunja forteller om graviditeten til moren og moren letter sitt hjerte overfor Isak. Isak er kristen og tilhører en presbyritansk kirke, han leser i Bibelen og ber til Gud og opplever at han skal gifte seg med Sunja. Han går til presten i byen og spør om råd, men presten ber han tenke seg nøye om, for Isak kommer fra en intelektuell og meget velstående familie. Isak holder fast ved sitt forsett og ber Sunja gifte seg med ham. Sunja vil det, for Isak vet om graviditeten og er en vennlig og snill mann. De blir viet og reiser til Osaka til broren Yoseb i 1933. Han på sin side har ingen barn, men er gift med Kyunghee som tar imot Sunja med begeistring og de blir som søstre. Foreldrene til Isak og Yoseb har mistet eiendommene sine og har svært lite penger. Yoseb tjener akkurat nok til å få dagliglivet til å gå rundt, men han nekter konen å arbeide utenfor huset, så alt som kommer av ekstra utgifter må de låne penger til. Det er akkurat det Yoseb har gjort for å hjelpe Isak og Sunja til Osaka. To innkrevere kommer på døren en dag bare Sunja og Kyunghee er hjemme og slik oppdager de lånet. Sunja har et gullur hun har fått av Hansu som hun selger for å tilbakebetale gjelden og her viser hun seg som en tøffing i forretningslivet. Når de kommer hjem og kan vise at gjeldsbrevet er slettet blir Yoseb rasende, for det er et stort nederlag at disse kvinnene har grepet inn i familiens økonomi. Isak må gå i mellom og prøve å roe ned broren, men det er ikke enkelt. Noa blir født og Sunja og Isak er lykkelige foreldre. Noa er som Isaks egen sønn og de bruker mye tid sammen. Etter noen år blir Mozasu født og Sunja og Isak har det godt sammen.

Kirken der Isak arbeider blir overvåket, de må hver dag erklære troskap til keiseren, han som er en guddom. En dag blir det oppdaget at kirketjeneren ber Fadervår i stedet for troskapseden. Både han, pastoren og Isak blir fengslet og ingen i familien får ta kontakt med dem eller høre noe fra dem. Sunja går hver dag og leverer rene klær og mat i fengselet og håper at det kommer fram til Isak. Etter to år blir Isak satt fri, da er både kirketjeneren og pastoren døde og Isak er alvorlig syk og dør kort tid etter. Sunja er enke med to barn som skal oppdras, men hun får bo hos Yoseb, som tross alle restriksjoner overfor koreanere i Japan, faktisk eier huset han bor i. Kyunghee og Sonja begynner å lage pickles og kimchi som Sunja sleger på markedet. Hun er et salgstalent og selger så mye kimchi som de klarer å lage, men tilgangen på råvarer er begrenset så hun må stadig finne nye ting å selge. En dag kommer Kim Chango til kjerrene hennes og tilbyr henne og Kyunghee å arbeide på kjøkkenet på en restaurant. De kan arbeide før restauranten åpner og før de andre ansatte kommer. Dette løser problemet for Kyunghee som ikke får arbeide ute blant folk. De tar imot jobben og tjener gode penger.

Noa er flink på skolen og veldig opptatt av å ikke bli sett på som koreaner. Han skriver og snakker japansk bedre enn mange, men må daglig oppleve å bli sett ned på av de japanske elevene. Krigen kommer og i 1944 blir Sunja oppsøkt av Hansu som forteller dem at de må reise fra Osaka fordi byen vil bli bombet innen kort tid. Hansu har fulgt Sunja på avstand de siste elleve årene og tilbyr henne og familien hennes å reise til en bondegård utenfor Osaka området. Der skal de bo og arbeide til krigen er over, men de er trygge og vil få mat. Suna vil helst ikke ha noe med Hansu å gjøre, men tanken på barna gjør at hun sier ja til tilbudet. Hansu får nå en mulighet til å oppsøke dem oftere og han blir svært glad i Noa og hjelper ham mye etter krigen.

Sunja har ikke fortalt noen at Hansu er far til Noa, hun prøver å ikke lyve, men en dag er det ikke mulig å holde på hemmeligheten lenger og det får voldsomme følger i familien.

Dette er en fasinerende roman både fordi det er en historie om en familie gjennom søtti år og den er rett og slett opplysende om forholdet mellom koreanere og japanere. Hva viste jeg om anekteringen av Korea? Ingenting! Og hva viste jeg om hvordan japanere behandlet koreanere som kom som flyktninger eller innvandrere til Japan? Absolutt ingenting. Forfatteren har gjort et formidabelt research arbeid og hun har faktisk brukt årtier på å skrive denne romanen. Har du lest Sneen på sedertrærne av  David Guterman? Jeg ble minnet om den da jeg leste Pachino. Pachino fortjener mange lesere og anbefales på det varmeste.