Jón Kalman Stefánsson er forfatteren til boka Historien om Ásta; Hvor drar man om det ikke finnes noen vei ut av verden? Etter å ha lest Sommerlys, en ren nytelse forøvrig, måtte jeg bare kaste meg over Historien om Ásta. Denne romanen handler om foreldrene Sigvaldi og Helga, barnet Ásta som de får, broren til Sigvaldi som er forfatter, Fostermor som tar seg av Ásta, Sigrid samboeren til Sigvaldi og forfatteren som blander seg inn i siste del av boken. Boken starter med en forklaring på hvordan Ásta fikk navnet sitt:
Man begynner med opprinnelsen:
vi er på Reykjaviks vestside tidlig i forrige
århundres syvende tiår, og jeg forteller om
hvordan Ástas navn kom inn i bildet.
Men mister så grepet. (s.11)
Og forklaringen er at Sigvaldi hadde lest Sin egen herre av Halldór Laxness og grepet av boken (hvem har ikke blitt det) kaller han datteren opp etter den egenrådige Bjartur sin datter. Sigvaldi og Helga har et lidenskaplig forhold og på kort tid får de to jenter. Helga er vakker og har en ukontrollerbar trang til å være hovedperson, drikke altfor mye og drømme seg vekk. Sigvaldi drar på fiske og med en ustadige Helga som mor, blir jentene snart forlatt. Søsteren er ute og leter etter et sted de kan være og Ásta som er et spebarn blir funnet av Fostermor som tar seg av henne. Ásta bor hos Fostermor, men har arvet nok utferdstrang av moren til at hun klarer å innordne seg forventningene hun møter på skolen. Fjorten år gammel blir hun sendt ut på landet for å få orden på livet sitt. Hun skal arbeide på en gård langt vekk fra folk, men der møter hun Jósef med de vakre øynene og etterhvert blir de venner. Det er et svært anderledes liv på landet, men det går seg til. På gården er det blitt sommer og tiden er inne for å berge høyet.
Islands historie er først og fremst beskrivelsen av en uavbrutt kamp for å berge høyet unna regnet, og rekke å trøke det og får det inn i løa. Dyrenes og menneskenes liv sto og falt med hvor bra det gikk. Dårlig høyavling førte nesten helt sikkert til at dyr og folk døde av sult sent på vinteren eller tidlig om våren. Først dyrene , noe senere menneskene. Vårt liv og vår tilværelse på denne øya, som har fasong som et utdødd dyr, har stått og falt med høyavlingene. Kanskje et par fisker også, og en håndfull dikt. Men tell stråene i løa om høsten, for da vet du om barna dine kommer til å overleve vinteren. (s.223)
Historien flytter seg til Stavanger der Sigvaldi arbeider som husmaler. Han har ramlet ned fra stigen og ligger på fortauet. En tilfeldig kvinne kommer forbi og han begynner å fortelle henne sin livshistorie. Denne historien er på ingen måte kronologisk, men vandrer fra dagens ulykke til broren som er dikter, til Sigrid som han bor sammen med, til Ásta som går fra den ene dårlige beslutningen til den neste og om barnebarnet, fine Sesselja, datter til Ásta, som han skal feire sommerferie med.
Ásta skriver brev, men kommer brevene fram? Blir de lest? Det vet vi ikke noe om. Forfatteren sitter på en gård og blir ved «tilbud han ikke kan motstå» en turistattraksjon – hva kan være bedre for et sted som vil utvikle seg ennå ha en levende, skrivende forfatter rundt husnovene?
Det er en mangfoldig roman Jón Kalman Stefánsson har skrevet. Innimellom var jeg litt forvirret om hvem som snakket og hvor vi var i livsløpet til Ásta, men romanen er flott og kan absolutt anbefales. Jeg lånte boka på biblioteket.
Bentebing's Weblog 