Tommel titter er laget av Henrik Drescher, en illustratør og forfatter som for første gang er oversatt til norsk og utgitt på Magikon forlag. I Tommel titter fortelles det om en by hvor alle stirrer ned på en liten skjerm de bærer på tommelfingeren. De stirrer ned i den hele tiden, det er på skjermen livet foregår. En dag ser en liten gutt, (som har klart å rive seg løs fra tommeltitteren sin) at en mann med en liten boxer flytter inn i blokken der han bor. Mannen bor i etasjen over gutten. Mannen legger seg under et teppe av drømmer og sover. Dagen etter setter han seg ned og tegner med alle fargene han har med seg i boxeren. Mannen drodler med de magiske tusjene sine. Det spruter og skvetter av tusjene, både på papiret og på bordet, veggene og gulvet. Det drypper ned til etasjen under og treffer gutten og foreldrene hans i hodet. Fargene fyller opp huset og det renner ut av vinduene. Mannen arbeider hele dagen, om kvelden tar han med seg boxeren og går en tur i parken. Der lager han små hull i bakken og planter tusjene sine i dem. Dagen etter, når folk kikker ut av vinduene ser de at det har vokst opp frodige trær med tusjfrukter. De plukker med seg mange og begynner å tegne. Når kvelden kommer bygger mannen en maskin, når den er ferdig klatret han ombord og reiser langt vekk. Folkene i byen som var så avhengige av Tommeltitterene sine bruker nå tiden sin til helt andre ting og Tommeltitteren bruker de bare til å bestille pizza.
Det er en helt klar samfunnskritikk i denne fortellingen, en kritikk av alle oss som sitter med skjermene våre og glemmer at livet, det virkelige livet foregår med løftet hode, samhandling med andre og bruk av alle kreative evner som hver enkelt er utstyrt med. Drescher lager detaljrike og fargestreke bilder og jeg føler meg til tider hensatt til 70-tallets mønster og fargepalett. Teksten er minimal, men det fungerer fint når det er bildene som bærer hovedbudskapet i boka. Boka er nydelig oversatt av Tor Åge Bringsværd og utgitt av Magikon forlag. Jeg lånte boka på biblioteket.