Bentebing's Weblog

Annette Saugestad Helland står bak denne fargesterke bildeboka. Jane gleder seg til kake, besøk av fetteren og fest i familien, men Jane får ikke lov til å være med og pynte kaka, hun er for liten, sier storesøstrene. Jane tenker at da får hun vente til neste år, men da skal hun bestemme. Det ringer på døren og fetteren er her, men hva har skjedd med ham? Han kaster popkornvulkan på henne og når hun vil leke baby med smokk, stikker fetteren av. Noen må temme ham! Fetteren derimot vil absolutt ikke bli temmet. Han kaster alt rundt seg, han rømmer inn i jungelen, Jane roper til søstrene at hun trenger hjelp, men de tror bare at fetteren leker gjemsel.Han kaster puter på storesøsterne og de kaller dem villeunger. Det synes Jane høres gøy ut, men så tråkker han på Barbie og hodet faller av. Han setter det på igjen men feil vei. Da har hun blitt zombi-Barbie, sier han. Jane gråter ikke, men går og setter seg under tigerteppet. Den fetteren er helt vill, umulig å temme, tenker hun. Men fetteren prøver å gjøre Jane glad igjen og det hjelper veldig at han har fått tak i kaken…

Det spruter farger og energi fra sidene i denne boka. Helland pøser på med farger, bevegelse og store skrikende bokstaver over sidene. Det liksom slik at boka blir fortalt med utestemme nesten fra start til slutt. Tittelen er spennede og kunne gått i mange retninger, men når forfatter/illustratør velger som hun gjør blir dette heller en noe masete fortelling enn svar på spørsmålet.  Og budskapet? Ja, er det slik at fettere ikke lar seg temme, så får man bare kaste seg med i leken? Eller er det slik at man må bare erkjenne at folk forandrer seg og det må de få lov til?  Jeg tror at budskapet kunne formidles klart og tydelig nok, med innslag av innestemme uten at fart og energi hadde gått tapt. Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.