Viola Ardone har skrevet en fin og interessant roman om den sju år gamle gutten Amerigo som bor alene med moren sin Antonietta, en alvorlig, men vakker kvinne. De bor i Napoli og er svært fattige, men Antonietta ber ingen om hjelp, hun klarer seg selv og Amerigo hjelper til. Han gikk på skolen en stund, men så var det slutt og han måtte ut og samle filler. Moren får tilbud om å sende ham til Nord-Italia hvor det var mer velstand og det var familier som ville ta imot fattige barn. Det var kommunistene som ordnet dette og dermed gikk det de villeste rykter om hva som ville skje med barna som ble sendt med tog til Bologna og til byene rundt. Vi møter Maddalena som organiserer alt og som fører barna sammen med familiene de skal bo hos. Antonietta bestemmer seg for at sønnen skal være med toget og Amerigo reiser sammen med vennen Tommasino til en ukjent tilværelse. Amerigo kommer til den enslige Derna som fører ham sammen med familien til kusinen sin. Dette blir livsforvandlende for Amerigo. Han får god mat, varme klær og best av alt mannen til kusinen Alcide ser hans musikalske talent og ordner med musikkundervisning for ham. Amerigo strever med bokstavene, men tall har han greie på. Han nyter varmen i familien, lærer mye og opplever at vennskapet med de to guttene i familien etterhvert blir bra. Han må vende tilbake til moren når høsten nærmer seg og det gamle livet i Napoli blir som en brutal overgang fra komfort til dyp fattigdom. Moren tar fra ham det som hun ser som unødvendig luksus. Fiolinen som han har fått blir lagt under sengen for nå er det tid for å arbeide og ikke drive dank med å spille. Amerigo skriver brev til Derna og familien, men får aldri svar. Månedene går og en dag oppsøker han damen som ordet med togturen og satte ham i kontakt med Derna. Der får han vite at Derna har sendt brev og gaver til ham hele tiden, men moren hans har ikke latt ham vite at brevene ble sendt til denne adressen. Han oppdager og at fiolinen er borte og pengene brukt til mat. Han løper fra moren, han kommer seg på toget til Bologna og reiser tilbake til Derna og familien. Det går førti år. Amerigo har blitt en berømt fiolinist. Han har tatt stefamilien sitt etternavn. Når moren dør reiser han tilbake til Napoli for å begrave henne. Der får han vite at han har en yngre bror. Han møter mennesker fra sin barndom, men det er bare vennen Tommasino som når helt inn til ham og gir livet en ny mening og håp.
Det er en bittersøt fortelling om Amerigo, den utrolige fattigdommen han og moren levde under og idealismen kommunistene viste for dem som led. Maddalena som dukker opp både her og der i fortellingen sier på slutten at tidligere var nøden et politisk spørsmål, …Nå er det ingenting igjen av det, den som vil gjøre noe godt, må gjøre det alene, helt på egen hånd. s.229 Det er en lettlest roman, selv om temaet og hendelsene som ligger i bakgrunnen slett ikke er enkle og ikke så lett fordøyelige heller. Bak på boken står det at denne vil appellere til Elena Ferrantes lesere, ja, kanskje det, men den gir i hvert fall et bilde av Napoli etter andre verdenskrig og idealistene som hjalp de fattigste.
Bentebing's Weblog 