Denne fine bildeboken er laget av Hilde Hodnefjell. Boken handler om hvor lett det er å snuble, knuse, søle når man er en liten kropp med en fugl på skulderen som stadig forstyrrer. Pappa kjefter, det kjennes ikke bra ut. Barnet formaner seg selv om ikke røre hammeren, ikke dytte til påhengsmotoren eller ta for mye O`boy i melkeglasset. Det blir bare dårlig stemning av det. Barnet og pappa skal på sommerferie, de skal bo på en liten øy og pappa skal reparere et tak. Det beste pappa vet er å fikse ting. Fuglen følger med. De må ro fordi barnet dyttet påhengsmotoren i vannet. De møter en mann som hjelper dem og han vet mye om fugler. Han ser fuglen på skulderen til barnet og sier «sånne fugler må man leve med…» Mannen kommer innom hver kveld og han lærer barnet hvordan han skal leve med fuglen, bli kjent med den, ja til og med bli venner med den.
Illustasjonene er luftige og lette. Hovedpersonen kan være en gutt eller en jente, for klossmajorer finnes det av begge kjønn. Hodnefjell har en behersket fargebruk og en lett strek i de fleste oppslagene, men når ulykken skjer er det kraftige farger og store tunge bokstaver, vi kjenner hvor dumt dette blir. Det er en fin historie. Alle som er eller har vært klossmajorer kan kjenne seg igjen i den ekle følelsen av å gjøre ting som får stemningen til å dale. Det er en bok å snakke sammen om, og det er en påminning til alle voksne om å tenke tilbake på hvor lett det er å velte melkeglass, snuble i ting og glemme seg bort. Boka er gitt ut av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket. Det er en grundig anmeldelse av boka på nrk.no sine sider.
Bentebing's Weblog 