Max Estes lager delikate bildebøker. Dette har jeg sagt før, men jeg sier det igjen. Det er noe med gjennomføringen av bokprosjektene hans som er så fine og underfundige at det er en fryd å lese bøkene og se på illustrasjonene igjen og igjen. Denne gangen har han skrevet en bok som tar utgangspunkt i hans egen barndom. Han levde i et hus med mange katter og foreldrene hans hadde mer omsorg for kattene enn for ham.
Mads bor i et digert hus med foreldrene sine. De lar ham være i fred, det vil si, de er opptatt med sitt og har liten tid til Mads. Han er ensom og ønsker seg en venn. En katt dukker opp utenfor huset og endelig har Mads en venn. De gjør alt mulig kjekt i sammen. Så kommer det en katt til, og enda en, og en til, og enda en og så mange katter kommer at Mads mister oversikten. Han må mate dem, rense do-kassene deres og dele på det han har med kattene. Foreldrene er begeistret for alle kattene og har plutselig tid til kos og godnatteventyr. Kattene vokser til og flytter og en dag flytter Mads og. Endelig er han alene og det er deilig, i hvert fall for en stund…
Det er en sår fortelling dette, men Mads klarer seg fint han og det skaper en forsonlig slutt på boken. Det er mye å se på i illustrasjonene, med detaljer som styrker fortellingen og gir deg lyst til å lese boka en gang til. Les Max Estes sine bøker, de er en nytelse, jeg sier ikke mer. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.
Bentebing's Weblog 