Da P2 Lytternes romanpris for 2021 ble annonsert i desember, bestemte jeg meg for at nå i år skal jeg lese dem og virkelig ta et jafs av de nye norske bøkene. Det har vært en fornøyelse. Jeg har lånt dem på biblioteket og ja, jeg leste faktisk alle seks. Jeg skal begynne med den første jeg leste: Hilde Susan Jægtnes: Jeg grunnla de forente stater. For en herlig og helt absurd tittel, tenkte jeg. Men så er jo dette en roman om Alexsander Hamilton som ble den første finansministeren i De forente stater. Det er en både underholdende og lærerik roman. Jægtnes skriver om Hamiltons bakgrunn, som slett ikke var bra, hans kone, elskerinne, hans venner og hans fiender. Knall bok, anbefales.
Neste bok ut var: Brynjulf Jung Tjønn: Kvar dag skal vi vere så modige. Denne boka handler om Isak som bor sammen med moren sin. Moren håndterer ikke omsorgsrollen og Isak tar på seg ansvaret for henne og sitt eget liv. Han skjuler forholdene så godt han kan, men en dag kommer det en ny nabo som har øyne for slik som ham. Det er vondt å lese, men det er godt skrevet. Det er bra med slike bøker som viser hvor lett det er å ikke bry seg. En tynn og lettlest bok, med et viktig budskap. Anbefales!
Min tredje bok var Erlend O Nødtvedt: Mordet på Henrik Ibsen. Hvordan er det mulig å ikke la seg more av denne romanen som herjer med Ibsen og Bergen på en vill og fantasifull måte? Jo, da må man være en humørløs østlending som ikke begriper hva som er Nødtvedt sitt prosjekt. Som synes at romanen er masete, som teller sider og håper at den snart er ferdig så hun kan lese noe annet. Boken fenget ikke meg, men hva skal jeg si… Jeg har ikke lest noe av Nødtvedt tidligere, kanskje jeg trenger å bli kjent med skrivestilen? Anmelderen i på nrk.no sine sider var vilt begeistret, så forskjellig kan litteraturen oppfattes.
Fjerde bok var Mattis Øybø: Den siste overlevende er død. Jeg måtte ha en pause etter Nødtvedt, leste noe tanketomt og lurte på om jeg virekleig gadd å gjennomføre prosjektet mitt. Heldigvis gjorde jeg det. Denne romanen har en person som omdreiningspunkt. Øybø har skrevet fem fortellinger som har en mann tilfelles, jøden Isak Meyer. Det er intense bilder både av krigshistorier og historier fra dagens Norge og den påvirkning krigens fortellinger fortsatt har på oss. Dette var en fryd å lese.
Femte bok: Stein Torleif Bjella: Fiskehuset. Denne boken er Bjella sin debut som romanforfatter. Jeg må si at jeg var ikke overvettes begeistret til å begynne med, men fortellingene om de to karene, den unge og den eldre som oppholder seg på denne hytta som kalles Fiskehuset en tid, ja den åt seg innpå meg. De gjør det samme hver dag, står opp, spiser frokost, drar ut med båten, sliter med garn, den eldre mobber den yngre og den unge blir forbannet og vil vekk, men blir og så drar de tilbake til hytta og slik ruller dagene. Boka tok seg med andre ord kraftig opp og når Bjella skriver en ny bok skal jeg sannelig lese den og!
Sjette bok: Linn Ullmann: Jente 1983 Er dette den beste boka jeg har lest av Linn Ullmann? Nei, det er det ikke, men den er ikke dårlig for Ullmann skriver bra. Saken er at jeg lar meg ikke engasjere av den 16-årige Karin som er modell og har et forhold til en mye eldre mann. Jeg lar meg også i liten grad engasjere av den 55 årige Karin som ser tilbake på dette året, livet sitt slik det er nå og det hun sliter med av indre demoner og har et ganske gledesløst blikk på livet.
Jeg hørte på den siste diskusjonen blant de utvalgte jurymedlemmene, den var interessant og lignet til forveksling på samtalene vi kan ha i vår egen litteraturgruppe. Til min glede vant Brynjulf Jung Tjønn, god bok og helt fortjent! Skal jeg gjøre dette en gang til? Kanskje, det avhenger veldig av bøkene som blir valgt – de må pirre nysgjerrigheten!
Bentebing's Weblog 