Bentebing's Weblog

Natalia Ginzburg er forfatteren bak denne korte, men kraftfulle romanen om et ekteskap. Boken begynner med et mord der jeg-fortelleren skyter sin ektemann Alberto mellom øynene. Hun tar deretter på seg kåpe og sko og går ut i byen. Hun kjøper seg en kopp kaffe som hun drikker før hun vandrer videre. I tilbakeblikk får vi vite hvordan de to møtte hverandre og begynte å gå turer, lese dikt for hverandre, går på teater og prate med hverandre. Hun forteller alt om sitt liv mens han sier ingenting. Det hun får vite om ham er det andre som forteller henne. Han bor sammen med sin mor, han elsker en gift kvinne, men hva mer? Veldig lite. Hovedpersonen synes Alberto er gammel, hun er ikke forelsket i ham, men hun liker å gå ut med ham. Hun pynter seg hver kveld «pudrer ansiktet» og venter på at han skal komme. Noen ganger kommer han, andre ganger ikke. Hun overbeviser seg selv om at hun er forelsket og hun vil gifte eg med ham. Alberto sier at han ikke er forelsket i henne og hun blir fryktelig lei seg. Han vil ikke at hun skal være så lei seg så han frir til henne likevel og de gifter seg. Hun oppdager at Alberto reiser vekk, er det på forretningsreise som han sier? Det viser seg at han stadig treffer kvinnen han elsker og han forventer at hun aksepterer dette. Hun prøver å forestille seg hvem kvinnen er, men når hun endelig treffer henne oppdager hun at hun ikke hater henne, men heller føler likegyldighet. De får et barn, en liten jente som blir hennes hovedfokus. Hun føler seg hjelpeløs overfor barnets behov, men samtidig vil hun gjøre alt for henne. Alberto på sin side vil gjøre slutt på ekteskapet fordi han ikke liker å skuffe henne og han vil på ingen måte avslutte forholdet til den andre kvinnen. Venninnen til hovedpersonen tar henne og barnet med på en reise. De bor på hotell og de har det etter måten kjekt, men barnet blir sykt, får hjernehinnebetennelse og dør etter noen traumatiske døgn. Alberto som i mellomtiden har flyttet ut, flytter tilbake igjen og de gjenopptar samlivet. De har det relativt bra sammen en stund, men så begynner han å reise igjen. I det han forbereder en ny avreise, skyter hun ham mellom øynene.

Det er en fasinerende roman, den er bare på 120 sider, men den er intens og medrivende. Jeg leste den i løpet av et par dager, men jeg kjenner på at historien har flere lag som jeg trenger å fundere mere over. Det er en rar historie der vår navnløse hovedperson nærmest overtaler seg selv til å bli forelsket i og gifte seg med Alberto som hun i utgangspunktet ikke synes noe om i det hele tatt. Aldersforskjellen er stor, men de liker å være sammen, den delen er genuin, men hun tilpasser seg ham og hans liv. Er det slik kvinner gjør? Hva er det som får henne til å skyte ham? En anmelder skriver at hun skyter ham mellom øynene fordi hjertet han er tørt, han elsker ikke henne, elsker han noen i det hele tatt? Jeg tenker at det er nok derifra denne tittelen kommer. Når er hovedpersonen lykkelig? Bare sammen med datteren, men hun er tatt i fra henne. Alberto bruker henne bare til huslige sysler og når han vil ligge med henne, ellers lever han sitt eget liv og låser seg inn på kontoret sitt. Det er en merkelig bok, en interessant og spennende bok, som jeg absolutt vil anbefale!