Publisert i forfattere

Møte med forfatteren David Foenkinos

Onsdag var det foredrag på Litteraturhuset med tema: Kunsten og døden. Det var forfatteren av boka Charlotte David Foenkinos som ble intervjuet av Sandra Lillebø (forfatter og kritiker). Foenkinos oppdaget litteraturen da han var 16 år. Han var alvorlig syk av hjerteproblemer og da han kom ut av sykehuset var det som å få livet på nytt, alt var nytt! Han begynte å skrive, male og lese. Han studerte jazz og han sier selv (med et smil) at han ble forfatter fordi han ikke fant en bassist til bandet sitt. Jaja, han har skrevet tolv bøker hvorav to barnebøker, har laget filmer og manus til filmer. Mange av bøkene hans er humoristiske, men det er ikke noe av dette i Charlotte. Nathalie derimot er humoristisk – (det må sjekkes!) er oversatt og tilgjengelig på et bibliotek nær deg. Det var romanen om Charlotte Salomon (1917 – 1943) som var kveldens hovedanliggende og forfatteren fortalte hvordan han følte et slektskap med Charlotte, han ble besatt av henne, hennes korte liv og hennes voldsomme produksjon av bilder de siste par årene hun levde. Møtet med hennes kunst forandret livet hans. Hun lagde, det hun selv kaller et syngespill – dvs bilder, tekster og noterte forslag til musikk som kunne spilles mens man leste tekstene og så på bildene. Verket hennes Leben? oder Theater? er en selvbiografi hvor hun gjør lidelse om til liv, humor og kjærlighet. Det tok Foenkinos tre år å finne formen på boka, hvordan skulle han skrive den slik at leseren også blir med på en utforskende reise inn i Charlotte Salomon sitt liv. Han fortalte at det var vanskelig å gjøre research, særlig for årene 1940 – 43. Det er mange ting man ikke vet noe om bl.a. hvorfor ble hun i Sør-Frankrike? Alle i familien tvang henne til å reise til Frankrike da det ble for farlig å være jøde i Tyskland, men hun var faktisk den eneste som døde i konsertrasjonsleir av familien. Charlotte kom fra en familie som var mer tyske enn jødiske. Faren tjenestegjorde under første verdenskrig som kirurg, der møtte han Franziska, Charlottes mor. Denne innsatsen var nok med på å få Charlotte inn på kunstakademiet når hun var 19 år, men hvem husket farens innsats da hun til slutt ble angitt i 1943.

Sandra Lillebø spurte om hva han tenkte om Charlottes modning som kunstner, når man er 26 år – hvor moden er man da? Dette er det selvsagt umulig å svare på, men når man ser bildene kjenner man kraften i dem, sa Foenkinos. Han ønsket ikke å skrive en bok om Holocost, men om Charlotte som kvinne og kunstner. Det var umulig for skriver man om Charlotte så må man og skrive om Holocost. Han arbeider med å få laget en film om boken, det kan bli fantastisk. I oktober 2018 skal det lages en utstilling av hennes verk ved det jødiske museet i Amsterdam, lysten til å reise dit ble straks påtrengende.

Det var en fin kveld med en interessant forfatter som jeg håper det blir oversatt flere bøker av.

Publisert i bøker, forfattere

John Hart på Bergen offentlige bibliotek

Å høre forfattere snakke om sine egne bøker er alltid interessant, så da Font forlag minnet meg på at John Hart var på turné i Norge og skulle på besøk på Bergen off bibliotek (BoB blant venner) dro jeg med meg husbonden og broderen til forfattermøtet. John Hart ble intervjuet av Monica Yndestad som selv skriver krim, noe som ikke ga seg noe særlige utslag i spørsmålene, men takk og pris hun lot mannen snakke!

John Hart har utgitt fem bøker som alle er oversatt til norsk, det vil si – han skrev først to bøker som i følge ham selv er så elendige at selv hans nærmeste familie ikke får lov til å lese dem…

Bøkene som vi faktisk har tilgang til er oversatt til svært mange språk og han har vunnet Edgar Allen Poe prisen to ganger, for Ved elven (2008)og Det siste barnet (2010). Hart skriver om mennesker som har opplevd noe traumatisk i sin barndom eller fortid og det er et mål at hovedpersonen forandrer seg gjennom handlingen – var det katarsis vi kalte det før i tiden? Når han starter med en ny bok er det hovedpersonen og dennes historie som driver fortellingen framover. Han fortalt at han ville prøve å skrive ut i fra miljøet i den siste boken – Syndenes forlatelse – men det fungerte ikke – så her var det mye bortkastet arbeid og mange tusen ord som gikk «down the drain». Han gikk tilbake til sin gamle metode og fant hovedpersonen Elizabeth, noe skjer slik at et gammelt traume kommer opp igjen, forfatteren «turned up the heat» og satte henne i gang med «the search for light in darkness». Jeg likte godt denne frasen, for mennesker trives best i orden, med en viss grad av forutsigbarhet og oversikt.

Harts egen favoritt blant romanene sine er Det siste barnet – og der fikk han mange nikk fra salen.

Han fortalte litt om en vanlig arbeidsdag, skrivemodus og hvor viktig er er for ham å skrive. – for de som virkelig vil skrive – gi ikke opp.

Timen i selskap med John Hart gikk fort, han kunne til slutt fortelle at neste bok heter The Hush, gjett om jeg gleder meg til den(?)  Etterpå gjorde  vi det eneste riktige, styrtet av sted til nærmeste bokhandel for å kjøpe Ved elven og Det siste barnet – de ligger klar til påskelesing.