Publisert i forfattere

Møte med forfatteren David Foenkinos

Onsdag var det foredrag på Litteraturhuset med tema: Kunsten og døden. Det var forfatteren av boka Charlotte David Foenkinos som ble intervjuet av Sandra Lillebø (forfatter og kritiker). Foenkinos oppdaget litteraturen da han var 16 år. Han var alvorlig syk av hjerteproblemer og da han kom ut av sykehuset var det som å få livet på nytt, alt var nytt! Han begynte å skrive, male og lese. Han studerte jazz og han sier selv (med et smil) at han ble forfatter fordi han ikke fant en bassist til bandet sitt. Jaja, han har skrevet tolv bøker hvorav to barnebøker, har laget filmer og manus til filmer. Mange av bøkene hans er humoristiske, men det er ikke noe av dette i Charlotte. Nathalie derimot er humoristisk – (det må sjekkes!) er oversatt og tilgjengelig på et bibliotek nær deg. Det var romanen om Charlotte Salomon (1917 – 1943) som var kveldens hovedanliggende og forfatteren fortalte hvordan han følte et slektskap med Charlotte, han ble besatt av henne, hennes korte liv og hennes voldsomme produksjon av bilder de siste par årene hun levde. Møtet med hennes kunst forandret livet hans. Hun lagde, det hun selv kaller et syngespill – dvs bilder, tekster og noterte forslag til musikk som kunne spilles mens man leste tekstene og så på bildene. Verket hennes Leben? oder Theater? er en selvbiografi hvor hun gjør lidelse om til liv, humor og kjærlighet. Det tok Foenkinos tre år å finne formen på boka, hvordan skulle han skrive den slik at leseren også blir med på en utforskende reise inn i Charlotte Salomon sitt liv. Han fortalte at det var vanskelig å gjøre research, særlig for årene 1940 – 43. Det er mange ting man ikke vet noe om bl.a. hvorfor ble hun i Sør-Frankrike? Alle i familien tvang henne til å reise til Frankrike da det ble for farlig å være jøde i Tyskland, men hun var faktisk den eneste som døde i konsertrasjonsleir av familien. Charlotte kom fra en familie som var mer tyske enn jødiske. Faren tjenestegjorde under første verdenskrig som kirurg, der møtte han Franziska, Charlottes mor. Denne innsatsen var nok med på å få Charlotte inn på kunstakademiet når hun var 19 år, men hvem husket farens innsats da hun til slutt ble angitt i 1943.

Sandra Lillebø spurte om hva han tenkte om Charlottes modning som kunstner, når man er 26 år – hvor moden er man da? Dette er det selvsagt umulig å svare på, men når man ser bildene kjenner man kraften i dem, sa Foenkinos. Han ønsket ikke å skrive en bok om Holocost, men om Charlotte som kvinne og kunstner. Det var umulig for skriver man om Charlotte så må man og skrive om Holocost. Han arbeider med å få laget en film om boken, det kan bli fantastisk. I oktober 2018 skal det lages en utstilling av hennes verk ved det jødiske museet i Amsterdam, lysten til å reise dit ble straks påtrengende.

Det var en fin kveld med en interessant forfatter som jeg håper det blir oversatt flere bøker av.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

En sommer med Proust

En sommer med Proust - 1 (1)Jeg har ikke lest Marcel Proust: På sporet av den tapte tid og ikke hadde jeg tenkt å lese denne mega-romanen heller. I fjor ble denne boken utgitt : Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne og professor Compagnon ga meg en fantastisk leseropplevelse! Når da forlaget Solum spør meg om jeg har lyst til å lese En sommer med Proust,  da takker jeg entusiastisk ja, for det er den samme forfatteren som står bak, denne gangen sammen med andre Proust-kjennere.

Det er ni forfattere, professorer og filosofer som bidrar til boken. De tar for seg ulike sider ved både romanverket og Proust sitt eget liv. Dette er med på å gi meg som leser både en innføring og en voldsom lyst til å kaste meg over På sporet av den tapte tid en roman på 12 bind (på norsk) og ca 3000 sider. Det er fasinerende å lese om Proust sitt arbeid, heftene har skrev i og strimlene han limte inn i dem der han hadde noe å tilføye. Det er levende og godt skrevet og sitatene fra romanen viser tankerekken til forfatterne.

Antoine Compagnon skriver om Tiden og dette kapittelet kommer jeg nok til å vende tilbake til når jeg setter i gang med romanen – for det må bli slik etter dette. Michel Erman skriver om stedene som var viktige for Proust og hadde sin innflytelse på ham og verket.
Paris utgjør den viktigste ramen rundt På sporet av den tapte tid…Og ikke minst Boulogne-skogen, der man kan treffe på vakre, elegante damer og dit Verdurins ofte drar for å spise på restaurant om sommerkveldene, middager Swann bestreber seg på å delta i, forelsket i den flyjtige Odette som han er. I På sporet av den tapte tid er Bouglogne-skogen et sosialt og fasjonabelt sted, men det er også et sted preget av sanselighet og erotisk begjær. (s.177-178)

Det var en flott opplevelse å lese denne boken og på innbrettssiden står det at En sommer med Baudelaire kommer  i 2017 – det er bare å glede seg! I mellomtiden er det kanskje tid for Proust?

 

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Samtale ventar

Jeg må bekjenne at jeg ikke har lest noen av Marit Eikemo´s bøker tidligere uvisst av hvilken grunn, men denne hadde jeg hørt forfatteren selv lese fra, så motivasjonen var på topp da lesingen startet. Romanen handler om Elisabeth Brenner, utbrent journalist som er på attføring gjennom NAV. Hun får i oppdrag fra Universitetet i Bergen og reise til Einvik ( til forveksling likt Eivindvik i Gulen kommune, why?) for å ta språkprøver til et forskningsprosjekt. Når hun kommer dit bor hun på Brakkebo  sammen med bygningsarbeidere og standarden er uhyre enkel. Hun har tatt med seg svært lite klær for hun skal jo jobbe og så lenge skal hun ikke bli heller. Dessuten har hun med seg datamaskinen sin og den er det første hun pakker opp når hun har fått rommet sitt. Hun kommer i kontakt med bibliotekaren Eli og hennes mann fastlegen Even og det er Eli som hjelper henne med å sette opp en liste over personer som det vil passe å ta kontakt med for språkprøver. Eli inviterer henne med på klubb hvor hun treffer flere av dem som hun kan intervjue, men det blir mye vin og lite kontakt for Elisabeth er ikke blandt dem som deler så mye fra sitt eget liv og viser heller ikke en veldig interesse for andres. Forfatteren Sveinung Sel bor i Einvik, men han har ingen høy stjerne hos lokalbefolkningen. Han skriver merkelige bøker om stedet som ingen kjenner seg igjen i og han holder seg helst for seg selv. Elisabeth blir derimot dypt fascinert og oppsøker ham både for å få en språktest og seinere fordi hun er sterkt tiltrukket av ham. Sveinung Sel på sin side ser nok at her er det en rotløs og svært ensom person som søker hans selskap, men han er ikke interessert og Elisabeth vandrer videre i snøen.  Elisabeth har på mange måter glemt sine journalistiske ferdigheter bl.a. det å ta kontakt med folk, for dette strever hun så mye med at oppdragsgiveren i Stephanies skikkelse etterlyser framdriften og til slutt ser seg nødt til å komme på besøk til Einvik. Dette besøket er beskrevet på en underfundig måte, for nå er det Elisabeth som er den innfødte og Stephanie som er den fremmede, oppfører seg høyrøstet og dominerende og Elisabeth får lyst til å synke i bakken, bli usynlig, hva som helst – bare ikke bli koblet sammen med bydama.

Elisabeth søker stadig opp facebook-kontoen sin, her har hun femhundre venner. Hun ironiserer over statusoppdateringer og trykker liker på alt hun kommer over selv om hun snøfter foraktelig over alle som liker alt. Hun er i det hele tatt sterkt knyttet til datamaskinen sin. Når alle forlater Brakkebo ved juletider klarer ikke Elisabeth å løsrive seg, men blir på brakka, klarer ikke å planlegge at hun må kjøpe inn mat, men lar seg drive omkring etter innfallsmetoden. Det er som om hele hennes tilværelse styrer mot oppløsning, da hun blir tatt hånd om av ferjemannskapet og fraktet vekk fra Einvik mens juledrammen går rundt.

Hva skal jeg si om denne boka? Eikemo skriver bra, medrivende, og jeg lever meg inn i denne tafatte og ensomme damens liv. Det er mye mørk humor her og mange spesielle mennesker som befolker boka. Hun har tatt enkelte situasjoner så på kornet – bl.a. forfatterbesøk på biblioteket, der den stressende bibliotekaren fyker omkring og ordner alt og blir fortvilet over at samtalen ikke går som forventet osv – been there, done that. Dette er en bok som kan være fin å snakke med andre om, for her er det mange ting å henge seg opp i og undre seg over.

Publisert i lesing, litteratur

Ulvetid

Hilary Mantel har skrevet en fantastisk, medrivende bok om Thomas Cromwell (1485 – 1540). Ja, han ja, som vi i alle TV-serier ser som den mørke, stygge skyggen til Henrik den 8. Dette er en bok sett fra hans ståsted, den forteller om hans oppvekst som vi historisk sett vet svært lite om. Boken derimot omtaler faren som smed, voldelig og drikkfeldig. Vi får bare korte glimt fra oppveksten, men det er slike glimt som gjør at jeg oppfatter hans forsiktighet og sluhet som en følge av denne. Thomas Cromwell arbeidet i Nederland i et ullvarehus, studerte seinere juss, arbeidet i Italia og kom til England der han ble ansatt hos kardinal Wolsey. Wolsey var med og refarmerte klostrene, slik at mer av inntektene fra disse kunne gå til kongen, men Wolsey hadde mange fiender og han ble fra tatt all makt. Cromwell forlot ikke Wolsey, men prøvde på ulike måter å tale hans sak, noe som han oppnådde respekt for også blant dem som ikke var hans venner. Thomas Cromwell fikk etterhvert en av de mest betrodde stillingene i England på den tiden fordi Henrik hadde enorm tillit til ham og han var » den slueste sekk slanger» han visste om.

Etter å ha sett deler av The Tudors på TV var det fasinerende å lese om Cromwell og hans «versjon» av historien. Ja, for de er der alle sammen. Søstrene Boleyn, Jarlen av Suffolk, Thomas More og svært mange flere. Grunnen til at jeg leste denne var at den ble omtalt på en leselystsamling fylkesbiblioteket i Hordaland arrangerte november 2010. Det var en tidligere Ønskebokleser og bibliotekar som glødet for denne – og hun hadde rett!Boka er på nesten 700 sider, jeg leste den i store jafser, gledet meg til å komme hjem fra jobb slik at jeg kunne lese videre… ja, leselykke rett og slett!