Publisert i bøker

En sommer med Baudelaire

Når Solum kommer med en ny bok av Antoine Compagnon eller den har en tittel som begynner med En sommer med…. da går jeg nesten i spinn av lykke! De tre bøkene som har kommet til nå har vært interessante, lærerike og motiverende til å lese mer av forfatterne Montaigne, Proust og i år Baudelaire. Jeg kjente til Det vondes blomar eller Les Fleurs du Mal, men jeg visste ikke så mye mer om Charles Baudelaire – det vet jeg nå.

Antoine Compagnon tar for seg ulike sider ved Baudelaires forfatterskap, hans liv og hvordan han virket på samtiden. Han må ha vært aldeles uspiselig for det gode borgenskap i sin levetid, men i ettertid har Baudelaires diktning hatt stor betydning for bl. a. surrealistene og på 1970-tallet var han et «must-read» for de som leste Allen Ginsburg og Adrian Henri.

Det er nesten umulig å ikke sitere fra boka, her er noen smakebiter:

Det er likevel ikke uvanlig nå, i og med Walter Benjamins kritikk, å betrakte Baudelaire som en intrigemaker, et revolusjonært brushode under Keiserdømmet, «en hemmelig agent – agent for en misfornøyd klasse som har tapt sitt hegemoni». Om han forble en borgerskapets fiende, så hadde han likevel ingen tro på sosialismen. s.113

Var det noe Baudelaire ikke ønsket,så var det å være til behag; snarere ønsket han å vekke ubehag, forarge, lage skandale ved å brautemed sin melankoli, sin misantropi, sin kvinneforakt. s.141

Det er interessant å lese om en så kontroversiell forfatter, motsetningene og konfliktene i hans eget liv og samtidig se at han skriver vakre dikt som er som solstreif i et heller mørkt sinn.

Nei, aldri har eg gløymt vårt vesle hus på landet
som kvitmalt låg i ro med byen som sin granne.
(…)
O kvelden fløymde sola glansfull i mot graset
og sende lys i brotne fargar gjennom glaset.
Ho storøygd skein frå skyfri himmel med tål,
og fylgde vakent våre lange middagsmål (…).»

Sommeren er ikke over, det er ennå tid til å lese En sommer med Baudelaire – gjør det!

 

Publisert i forfattere

Møte med forfatteren David Foenkinos

Onsdag var det foredrag på Litteraturhuset med tema: Kunsten og døden. Det var forfatteren av boka Charlotte David Foenkinos som ble intervjuet av Sandra Lillebø (forfatter og kritiker). Foenkinos oppdaget litteraturen da han var 16 år. Han var alvorlig syk av hjerteproblemer og da han kom ut av sykehuset var det som å få livet på nytt, alt var nytt! Han begynte å skrive, male og lese. Han studerte jazz og han sier selv (med et smil) at han ble forfatter fordi han ikke fant en bassist til bandet sitt. Jaja, han har skrevet tolv bøker hvorav to barnebøker, har laget filmer og manus til filmer. Mange av bøkene hans er humoristiske, men det er ikke noe av dette i Charlotte. Nathalie derimot er humoristisk – (det må sjekkes!) er oversatt og tilgjengelig på et bibliotek nær deg. Det var romanen om Charlotte Salomon (1917 – 1943) som var kveldens hovedanliggende og forfatteren fortalte hvordan han følte et slektskap med Charlotte, han ble besatt av henne, hennes korte liv og hennes voldsomme produksjon av bilder de siste par årene hun levde. Møtet med hennes kunst forandret livet hans. Hun lagde, det hun selv kaller et syngespill – dvs bilder, tekster og noterte forslag til musikk som kunne spilles mens man leste tekstene og så på bildene. Verket hennes Leben? oder Theater? er en selvbiografi hvor hun gjør lidelse om til liv, humor og kjærlighet. Det tok Foenkinos tre år å finne formen på boka, hvordan skulle han skrive den slik at leseren også blir med på en utforskende reise inn i Charlotte Salomon sitt liv. Han fortalte at det var vanskelig å gjøre research, særlig for årene 1940 – 43. Det er mange ting man ikke vet noe om bl.a. hvorfor ble hun i Sør-Frankrike? Alle i familien tvang henne til å reise til Frankrike da det ble for farlig å være jøde i Tyskland, men hun var faktisk den eneste som døde i konsertrasjonsleir av familien. Charlotte kom fra en familie som var mer tyske enn jødiske. Faren tjenestegjorde under første verdenskrig som kirurg, der møtte han Franziska, Charlottes mor. Denne innsatsen var nok med på å få Charlotte inn på kunstakademiet når hun var 19 år, men hvem husket farens innsats da hun til slutt ble angitt i 1943.

Sandra Lillebø spurte om hva han tenkte om Charlottes modning som kunstner, når man er 26 år – hvor moden er man da? Dette er det selvsagt umulig å svare på, men når man ser bildene kjenner man kraften i dem, sa Foenkinos. Han ønsket ikke å skrive en bok om Holocost, men om Charlotte som kvinne og kunstner. Det var umulig for skriver man om Charlotte så må man og skrive om Holocost. Han arbeider med å få laget en film om boken, det kan bli fantastisk. I oktober 2018 skal det lages en utstilling av hennes verk ved det jødiske museet i Amsterdam, lysten til å reise dit ble straks påtrengende.

Det var en fin kveld med en interessant forfatter som jeg håper det blir oversatt flere bøker av.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Black Bazar

Alain Mabanckou er forfatteren bak denne romanen som jeg fikk tilsendt fra Bokvennen/Solum forlag. Alain Mabanckou´s bøker er ikke oversatt til norsk tidligere og jeg hadde absolutt ikke hørt om eller lest noe av ham. Etter det første kapittelet, som var fylt til randen av litterære hint, lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Hovedpersonen er en moteløve fra Kongo, han har kjærlighetssorg fordi hun, Opprinnelig farge – som han kaller henne, har forlatt ham til fordel for musiker-fetteren sin. Hun tatt med seg datteren deres og de har alle reist til «gamle landet».  I sin fortvilelse kjøper han en gammel skrivemaskin og bestemmer seg for å bli forfatter for å få ut alle følelser og skrive sitt liv, så og si. Han skriver om kafeen der han treffer vennen sine, om araberen på hjørnet og om samtalene han har med folk om gamle landet, samfunnet, Gud og de tidligere franske koloniherrene.

Black Bazar - 1Som sagt lurte jeg litt på hva slags bok dette var før jeg ble sugd inn i romanen og nøt det egenrådige bildet av livet på fransk-kongolesisk, særdeles politiks ukorrekt og selvironisk. Det er lange samtaler mellom personene i boka og de gir et innblikk i identitet og forholdet til samfunnet, det er interessant og gir meg lyst til å lese mer av denne forfatteren.

 

Publisert i bøker

Sannheten om Harry Quebert-saken

Sannheten om Harry QDenne boka fikk jeg fra Pax for lenge siden, men jeg må si at 617 sider virket litt overveldende på meg da boka kom i hus. Derfor ble lesingen utsatt til dagene ble slik at det var mulig med litt lengre lesesekvenser. Alle mine betenkligheter ble forøvrig og gjort til skamme. Boka er lett å lese, det er mange personer, men selv etter noen pauser var det ikke problematisk å komme inn i handlingen igjen. Det er Joël Dicker som er forfatteren til denne romanen som er oversatt til en lang rekke språk og som har mottatt stort sett jubel og gode omtaler. Boken handler om den unge stjerneforfatteren Marcus Goldman som er i ferd med å skrive sin bok nummer to og har fått totalt skrivesperre. Han reiser til Aurora der han gikk på universitetet og oppsøker sin venn og mentor, forfatteren Harry Quebert. Han skal i sin tid ha skrevet en av de beste romanene i USA de siste femti år «Det ondes opprinnelse» og det er denne boka som har gjort han berømt. Når han flytter til Aurora er det mange som har store forventninger til hva dette kan bety for byen. Bl.a. Tamara Quinn og datteren Jenny – historien om disse er både bittersøt og fornøyelig. Marcus har ikke hatt kontakt med Harry etter at han forlot Aurora og det tar litt tid før de igjen er på bølgelengde og kan snakke om tiden de hadde sammen. Kort tid etter blir liket av Nola Kellergan, en ung pike som Harry i sin tid har hatt et forhold til oppdaget i hagen hans. Harry blir fengselet og anklaget for mordet, men Marcus vil hjelpe vennen sin og setter i gang sin egen undersøkelse. Han bestemmer seg for å skrive en bok om saken, noe som ikke faller i god jord hos befolkningen i Aurora. Avsløringene om både forholdet mellom Harry og Nola, forholdene i hjemme hos Nola og forventningene hos noen i byen om hva dette kan bety for dem gjør at det av og litt går litt over stokk og stein for denne leseren. Det er som sagt mange personer innvolvert i historien og noen forblir pappfigurer, mens andre blir interessante fordi forfatteren gir dem rom til å utfolde seg litt mer.

Jeg er jo ikke noe unntak når det gjelder begeistring over boken for Dicker skriver godt, det er spennende om Harry Quebert blir funnet skyldig eller om det er andre som står bak. Hva slags roman er dette? Krim, ja det og, men like mye en historie om kjærlighet, forventninger og forestillinger. Den kunne vært kortere, men da hadde ikke alle disse rare historiene og sidesprangene fått være med. Jeg spurte en av bibliotekets ivrige lesere om hun likte boken. Den var rar, men ja, jeg likte den, sa hun – og det samme sier jeg og.