Publisert i bøker

Norsk pop-poesi

Norsk pop-poesi  av Mona B. Riise er en kjekk bok å dykke ned i. Her er det for meg både kjente og ukjente tekster og ikke minst folk å bli kjent med gjennom tekstutvalg og intervjuer. Jeg må innrømme at det er ofte jeg lar musikken dure og gå uten å legge så mye merke til tekstene, men «frigjort» fra musikken står tekstene fram og gir innhold og substans til følelser og tanker. Mona Riise tar utgangspunkt i sin egen oppvekst og erfaringssfære og skriver små innledendene kaptiler til ulike typer sanger. Hun trekker fram sine favoritter og presenterer artister og låtskrivere gjennom korte samtaler.

Jeg synes samtalene med artistene er det mest interessante ved boka. Å få et innblikk i hvorfor folk skriver, hvilke tekster som er/var viktige for dem og strevet med å få dem ut og fram, er fasinerende. Her er samtaler med Lillebjørn Nilsen, Lars Lillo-Stenberg, Kari Bremnes, Odd Nordstoga, Lars Vaular og flere, kjekt å lese fordi disse samtalene oppleves som nære og genuine. Jeg kom plutselig på at jeg for mange (!) år siden var på et seminar der Lars Vaular hadde et innlegg om å skrive tekst, skrive og lese poesi. Det var så flott å høre en så reflektert ung person snakke om dette og der satt vi en gjeng bibliotekarer som igjen fikk opp lysten til å formidle lyrikk til krapylet, bra jobba Lars Vaular!

Boka er delt inn i 7 kapitler og to gode oversikter over poptekstene og tekstforfatterene.

Det sier vel mest om meg og min popkompetanste da jeg ble overlykkelige av å finne ut at Joachim Nielsen/Jokke & Valentinerne hadde laget denne:

Her kommer vinteren

Folkens, jeg kommer med nyheter
jeg må be om absolutt stillhet
Ventetida er over
Det kommer til å
falle snø i natt
Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få.

Dette er nok en bok jeg kommer til å bla i, lese litt herfra og derfra for å minne meg på hvor mange fine tekster som bærer sangene.

Andre som har skrevet om boka er Artemisia . Boka har jeg fått som leseeksemplar fra Pax.

Publisert i bøker, forfattere

John Hart på Bergen offentlige bibliotek

Å høre forfattere snakke om sine egne bøker er alltid interessant, så da Font forlag minnet meg på at John Hart var på turné i Norge og skulle på besøk på Bergen off bibliotek (BoB blant venner) dro jeg med meg husbonden og broderen til forfattermøtet. John Hart ble intervjuet av Monica Yndestad som selv skriver krim, noe som ikke ga seg noe særlige utslag i spørsmålene, men takk og pris hun lot mannen snakke!

John Hart har utgitt fem bøker som alle er oversatt til norsk, det vil si – han skrev først to bøker som i følge ham selv er så elendige at selv hans nærmeste familie ikke får lov til å lese dem…

Bøkene som vi faktisk har tilgang til er oversatt til svært mange språk og han har vunnet Edgar Allen Poe prisen to ganger, for Ved elven (2008)og Det siste barnet (2010). Hart skriver om mennesker som har opplevd noe traumatisk i sin barndom eller fortid og det er et mål at hovedpersonen forandrer seg gjennom handlingen – var det katarsis vi kalte det før i tiden? Når han starter med en ny bok er det hovedpersonen og dennes historie som driver fortellingen framover. Han fortalt at han ville prøve å skrive ut i fra miljøet i den siste boken – Syndenes forlatelse – men det fungerte ikke – så her var det mye bortkastet arbeid og mange tusen ord som gikk «down the drain». Han gikk tilbake til sin gamle metode og fant hovedpersonen Elizabeth, noe skjer slik at et gammelt traume kommer opp igjen, forfatteren «turned up the heat» og satte henne i gang med «the search for light in darkness». Jeg likte godt denne frasen, for mennesker trives best i orden, med en viss grad av forutsigbarhet og oversikt.

Harts egen favoritt blant romanene sine er Det siste barnet – og der fikk han mange nikk fra salen.

Han fortalte litt om en vanlig arbeidsdag, skrivemodus og hvor viktig er er for ham å skrive. – for de som virkelig vil skrive – gi ikke opp.

Timen i selskap med John Hart gikk fort, han kunne til slutt fortelle at neste bok heter The Hush, gjett om jeg gleder meg til den(?)  Etterpå gjorde  vi det eneste riktige, styrtet av sted til nærmeste bokhandel for å kjøpe Ved elven og Det siste barnet – de ligger klar til påskelesing.

 

 

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Black Bazar

Alain Mabanckou er forfatteren bak denne romanen som jeg fikk tilsendt fra Bokvennen/Solum forlag. Alain Mabanckou´s bøker er ikke oversatt til norsk tidligere og jeg hadde absolutt ikke hørt om eller lest noe av ham. Etter det første kapittelet, som var fylt til randen av litterære hint, lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Hovedpersonen er en moteløve fra Kongo, han har kjærlighetssorg fordi hun, Opprinnelig farge – som han kaller henne, har forlatt ham til fordel for musiker-fetteren sin. Hun tatt med seg datteren deres og de har alle reist til «gamle landet».  I sin fortvilelse kjøper han en gammel skrivemaskin og bestemmer seg for å bli forfatter for å få ut alle følelser og skrive sitt liv, så og si. Han skriver om kafeen der han treffer vennen sine, om araberen på hjørnet og om samtalene han har med folk om gamle landet, samfunnet, Gud og de tidligere franske koloniherrene.

Black Bazar - 1Som sagt lurte jeg litt på hva slags bok dette var før jeg ble sugd inn i romanen og nøt det egenrådige bildet av livet på fransk-kongolesisk, særdeles politiks ukorrekt og selvironisk. Det er lange samtaler mellom personene i boka og de gir et innblikk i identitet og forholdet til samfunnet, det er interessant og gir meg lyst til å lese mer av denne forfatteren.

 

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Julebrevpikene

Denne boken fikk jeg av Silke forlag og med en gang tenkte jeg at denne skal jeg vente med å lese til nærmere jul, men siden vårt publikum på biblioteket allerede har begynt å spørre etter julebøker – og det er mindre enn tre måneder til jul – og jeg trengte en liten pause fra The Forsyte Saga, så var tiden inne for litt avslappende lesing. Det er nettopp det denne boka er: lett, småmorsom og en bok som jeg kan anbefale til noen som trenger en pause. Det er Magnhild som er hovedpersonen, en dame med mann, to barn, lav selvtillit, problematisk forhold til søsteren og en gjeng svært gode venninner. Det er julebrevet fra den «vellykkede» lillesøsteren som setter handlingen i gang og får Magnhild og venninne i gang med sin aksjon – ærlige julebrev. Ja, det skal jo være «ærlighet med kjærlighet» som en av venninnene sier, men denne gode intensjonen er det ikke alle som overholder. Det de ikke forutser er strømmen av likesinede som har fått mer enn nok av glansbildebrev og ikke minst medieinteressen som denne aksjonen fører med seg.

Som sagt det er lett og til dels morsomt, men for meg ble det også litt masete og Magnhild som hovedperson ble i grunnen ikke noen virkelig person, men heller forfatterens talerør for sitt prosjekt: nei, til forherligende julebrev og – hvis jeg skal være snill; problematiske  søskenrelasjoner. Søsterrelasjonen blir det orndet opp i på en svært så enkel måte, for meg var ikke den delen av romanen helt troverdig, da var det mer moro med julebrevaksjonen, her humret jeg opptil flere ganger. Nå har det vært forsket på julebrevtradisjonen og ikke minst de masseproduserte julebrevene der vi lekser opp alle familiens seire gjennom året og det er dette fenomenet forfatteren tar tak i. Det er vel og  bra men, jeg sitter igjen med en følelse av at dette har jeg lest før,  – ja det oppleves rett og slett ikke som så veldig originalt. Men som sagt: skal du slappe av, hvorfor ikke lese denne?