Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Du tror det ikke før du får se det

bentebing

ingen kommentarer

6. juli 2018

Ingeborg Eliassen er forfatteren og Hilde Hodnefjeld er illustratør bak denne spesielle bildeboka. Den er spesiell på grunn av formatet først og fremst, men innholdsmessig  er den og spesiell, med et oppkomme av sære og merkelige hendelser i et ganske så vanlig kjøkken, en ganske uvanlig natt – får vi håpe. Boka er en lang remse på 265cm fra perm til siste side, den kan leses som en vanlig bok, men da går man glipp av baksiden som viser livet utenfor kjøkkenvinduene. Her har Hodnefjeld utfoldet seg med katter (som minner meg veldig om Iben Sandemose sine katter) og andre dyr, både gjenkjennelige og andre mer ubestemmelige. Det mye å snakke om bare ved å se på illustrasjonene og selv om det er en ganske omfattende tekst, så er det utallige morsomme og forunderlige elementer i hvert oppslag. Boken begynner slik:
Jeg våkner av lyder og lister meg ned,
men tror nesten ikke det jeg får se,
for under den stripete kjøkkenmatta
snorker den skjeløyde nabokatta.

Men det er ikke det verste,

for i karmen bak ei blomsterpotte
sitter ei nærsynt ørkenrotte,
ved siden av ligger en gammel gjøk
og knasker på mais og blomsterløk.

Men det er ikke det verste,…

Og slik fortsetter historien til siste side uten at vi får vite hva som er det verste. Dette er et ganske snedig grep for her kan man sammen med sin medleser tenke seg hva som kan komme etter. Teksten gir litt til den voksne leseren ved ordenes dobbelbetydning og assosiasjoner man kan komme på. Artig bok både både for store og små. Boken er utgitt av Cappelen Damm.

 

Rare Reidar

bentebing

ingen kommentarer

5. juli 2018

Det er forfatteren Rut Granli og illustratøren Bård Sletvold Torkildsen som står bak bildeboken Rare Reidar. Det er snart Halloween, mamma syr kostymer og Reidar vil være skummel, så skummel at folk skriker av skrekk. Mamma jobber på og pappa kommer med oppmuntrende kommentarer. Reidar vil være en hai, pappa en gulrot og mamma et brød. Når drakten er ferdig og Reidar får den på seg, ser han heller ut som en død sel enn en megafarlig hai. Han er rar. Pappa sier at rar er bra, men hva vet han? De går ut og ringer på hos Billy. Billy er tøff, Reidar gruer seg for Billy kommer til å le seg ihjel! Men det er ikke den vanlige tøffe Billy som åpner, men rare Billy, han ser ut som en bil, en veldig sur bil. Pappaen til Billy er kledd ut som en hund. Reidar er flau og Billy er flau, men så begynner Reidar å le og da må Billy også le. Reidar spør om Billy vil være med å ringe på dører, men det tørr han ikke. Reidar tørr å være rar, han tørr å gå i gata med foreldrene sine. De får masse gotteri og mamma sluker store mengder, etterpå er hun kvalm og har vondt i magen. Neste år, sier Reidar skal jeg lage kostyme selv.

Dette er en fin liten bok om å være modig og tørre å skille seg ut. Forfatteren har fått fram Reidar sine tanker og alt som er kleint ved å henge med foreldrene, samtidig som hun viser humoren og den nødvendige overbærenheten vi trenger å ha til hverandre. Reidar er veldig snusfornuftig, kanskje litt i meste laget…

Illustrasjonene har et cartoon-preg, med hoppende hus, store øyne på figurene og ulike perspektiv der siden er delt i felt. Det er et herlig bilde av haien  Reidar tenker han skal være og forsiden gir et frampek på hva vi kan vente oss. Fargebruken er avdempet og får fram Reidars bekymring etter som kvelden siger framover. Det er et par kjekke sidefortellinger her, noe de observante bildeleserne vil glede seg over. Jeg kan tenke meg at denne kan bli en hit på samlings- og eventyrstunder.

Æsj! sier Nora

bentebing

2 kommentarer

4. juli 2018

Irene Marienborg fortsetter sin suksesserie om Nora og hennes opplevelser i daglig livet. Denne gangen er det Nora som ikke liker grønnsaker. For de fleste er vel skepsis til ny og anderledes mat ikke noe nytt. Husker du første gangen du smakte på noe som så rart ut og kjentes litt rart ut på tunga? Til og med litt ekkelt? Nora skal til farmor, men må spise først og i dag er det ikke pannekaker, men salat til middag. Æsj, sier Nora og vil ikke smake en gang. Hun venter til hun kommer til farmor, kanskje hun har noe bedre å by på? Farmor har tomatdrops, men Nora ser at det bare er vanlige små tomater og det liker hun ikke. De går i butikken for å finne noen grønnsaker Nora kan prøve å like, men Nora finner hylla med gotteri og den har også fine farger, slik som grønnsakene. Farmor sier at Nora kan få gotteri til dessert. Nora prøver sitron: Det smaker som den er i veldig dårlig humør, sier Nora . Hun vil ikke spise løk, for det gjør henne trist, hun må leke ferdig med blomkålprinsessene og hun må klippe ny frisyre på brokkolien. Agurken ser sint ut, men smaker snilt og farmor lager dipp slik at gulerøttene smaker enda bedre. Farmor smaker på chili, men det var for sterkt og farmor må drikke masse vann. De må prøve gotteriet og, men farmor liker ikke det. Både Nora og farmor har noe de må øve seg på, Nora på å spise grønnsaker og farmor gotteri.

Gjennom de ulike temaene lager forfatteren et miljø for gjenkjennelse og identifikasjon. Det er lett å kjenne igjen hverdagsituasjonene og jeg tror mange barn vil relatere enkelt til Nora og hennes verden. Illustrasjonene er enkle med store flater som ikke har stedsspesifike miljømarkører, dette styrker mulighetene for identifikasjon. Det ser stort sett bruk av primærfarger og tydelige elementer. Dette er en bok som kan være til god hjelp når grønnsakene skal introduseres for de aller yngste og kanskje for dem som har funnet ut at de ikke liker…

Det vokser et tre i Brooklyn

bentebing

4 kommentarer

28. juni 2018

Omsider har også jeg lest Det vokser et tre i Booklyn av Betty Smith. Takket være biblioteket eller gode venner er det heldigvis tilgang på bøker som ikke er helt blodferske og bra er det, for noen ganger er jeg ikke helt «klar» for å lese den eller de mest omtalte bøkene akkurat i den mest intense haipen. Nå har jeg altså lest denne romanen der det står på forsiden «Kåret til en av de beste bøkene fra det forrige århundre» – store ord, men det er en god bok. Jeg gledet meg til hver gang jeg kunne sette meg ned og lese, helt herlig!

Boken handler om familien Nolan og først og fremst om Francie Nolan, en pike på 11 år i 1912. Hun bor i Brooklyn med familien sin der far er den sjarmerende Johnny Nolan, en syngende servitør og dranker, mor Katie født Rommely – en familie der kvinnene var laget av tynt stål. Broren Neely er 10 år og morens øyesten, men han er tilsynelatende ikke preget av det. Vi får følge Francie på skolen, en pike som elsker å lære og som ønsker seg mest av alt å få fortsette på skolen. Hun trives ikke på skolen hun går, men ved hjelp av sin snedige far kommer hun seg inn på en annen, mindre skole og får oppleve å trives og gjøre det bra. Hun elsker å lese og går ofte på biblioteket for å låne bøker. Det er skjærer meg i hjertet å lese hvordan den sure ugla av en bibliotekar behandler en ivrig leser, men det affiserer ikke Francie for i bøkene finnes det en annen vidunderlig verden. Vi får et innblikk i klasseskillene, der fattige blir omtalt som skitne og dårlige mennesker. Hun og broren er konstant sultne selv om moren er et mirakel til å lage mat av omtrent ingenting. Faren mangler stadig jobb og de få jobbene han får gir ikke penger i familiekassen, for de pengene drikker han opp. Han dør og det er enda mindre penger i familien. De må velge hvem som skal få fortsette på skolen og Neely som ikke vil gå på skolen blir tvunget til det, både fordi han er gutt og fordi moren sier at Francie har sulten etter kunnskap i seg og vil skaffe seg utdanning etterhvert. Hun synes dette er blodig urettferdig, men kjærligheten til familien gjør at hun bøyer seg for morens vilje og finner arbeid.

Denne romanen har fått mye god omtale, den er filmatisert og har sikkert hatt og har mange lesere. Jeg nøt hvert minutt jeg leste boken både på grunn av språket, beskrivelsen av miljøet og personene som trådte tydelig fram som egne karakterer.

Andre som har skrevet om boka er Tine og Rose Marie og sikkert flere…

Bonsai; en liten bok om døden

bentebing

2 kommentarer

27. juni 2018

Simon Stranger har skrevet og Hilde Hodnefjeld har illustrert denne nydelige boken om døden. Hovedpersonen forteller om da mormor fikk slag, måtte på sykehjem og to år etter døde. Hun har gitt mormor et bonsaitre og når hun må på sykehjem er det jenta sin oppgave å vanne treet og passe på det.

Bonsaitreet i vinduet lager luft av vann og sollys. Luften jeg puster inn, føres opp til hjernen. Der oppe forvandles den til tanker og følelser. Blir til smilet hos vennene mine på skolen, og til ropene i skolegården. Maten vi spiser, gjør det samme. Den som ikke spiser eller puster, den dør. Mormor spiser nesten ikke lenger. Har ikke matlyst sier mamma, men holde pusten, det gjør hun ikke.(.23)


Hun forteller om tanker og følelser og gir et bilde av hvordan man kan tenke og føle når elskede mormor roter og glemmer navnet hennes, må bo på sykehjem som lukter rart og tar mamma sin tid fra henne. Hun skal vanne bonsaitreet, men det er så mye å gjøre og tenke på at hun glemmer det og plutselig har det visnet og bladene faller av. Når pappas telefon ringer og de får vite at mormor er død kommer tanker og følelser strømmende.

Mormor var død. Jeg visste det kom til å skje. Vi hadde snakket om det flere ganger, men jeg visste ikke at det skulle skje sånn som dette. At hun skulle dø på grunn av meg.

Jeg hadde jo villet at hun skulle dø.
Jeg hadde jo glemt å vanne bonsaitreet (s.40)

Det blir mange vanskelige følelser, men denne jenta har fornuftige foreldre som prater mye med henne og forklarer at vanskelige følelser og rare tanker er helt normalt når noen nær og kjær dør.

Hilde Hodnefjeld har laget illustrasjonene som er i en enkel naivistisk stil. De er svært uttrykksfulle og gir et fint bilde av hvordan jenta føler seg og tenker omkring mormor. Fargene er avdempet og formidler gjennom det stemningen i boken. Helt bak i boken kan vi lese om fagkonsulentene som har bidratt til boken, det er fint for dette gir boken en god faglig tyngde. En fin bok til samtale for skolebarn som mister en av sine kjære.

Snokeboka

bentebing

5 kommentarer

20. juni 2018

Snokeboka har følgende undertittel: En forbløffende ballade om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade. Denne tittelen setter både stemning og tempo i boken og vi aner at her kan det bli liv og moro. Hvem har ikke gått inn i en full heis, sett på alle de pene menneskene som står der og så latt fantasien rulle? Det kan bli mange ville og fantastiske tanker av slikt. Det er det Lisa Aisato har gjort i denne boken her. Hun har en liten spion som forteller om heispassasjerenes liv og avslører deres dypeste hemmeligheter. Hver person får sitt oppslag som forteller hvem de er i sitt mer ufriserte liv og nederst på siden ser vi et lite bilde av hvordan de ser ut i heisen, dvs i sin mest strigla utgave. Vi får ikke vite hvem eller hva spionen er før helt på slutten, men da blir også en hemmelighet om forfatteren også avslørt.

Teksten er lettbeint rim som ikke alltid er like stødig, men tegningene bærer fortellingen og vel så det. Det er mye å se og snakke om her for det er mange detaljer og ting å forundre seg over. Aisato lager fantastisk delikate, detaljerte og fortellende bilder, slik at mye er sagt allerede i illustrasjonene og det kunne kanskje være nok? Jeg kan tenke meg at både små og store vil fryde seg over denne boken.

Hvor skal kattene bo?

bentebing

ingen kommentarer

19. juni 2018

Torill Kove kjent som både forfatter og filmskaper har laget en ordløs bildebok denne gangen. Hvor skal kattene bo? er historien om de to som finner hverandre, får to katter, blir skilt og tar med seg hver sin katt og flytter fra hverandre. Kattene lider, sørger og oppfører seg som tyraner i hvert sitt hjem. Hva skal de to gjøre som satte de søte kattene sine i denne situasjonen?

Dette er en liten bok som kan lese på flere nivåer. Det er ikke enkelt når man blir kjærester og flytter sammen, får levende skapninger å passe på og så oppdager at samlivet bryter sammen. Hva gjør man da med de som må forholde seg til bruddet? Disse katteforeldrene tar ikke lett på oppgaven. De prøver både det ene og det andre, de finner en løsning som krever samarbeid, men som gjør at kattene blir lykkelige.

TorillKovehar sin karakteristiskestrek med enkleklaretegninger og farger. Det er nestenslik at jegtenker: hun haregentliglaget en film som harblitt en bok. Det er myeåsnakke om her for bådeliten og stor og nårbokenikkeharnoen ord kan man lage sin egenhistorie og knytte sine egnefunderinger til hva som blirsagt, tenkt og følt. En fin bok til samtale om vikitge ting.

Kunsten å holde seg flytende

bentebing

2 kommentarer

18. juni 2018

Gyldendal har begynt et konsept som heter Lesetid, dvs et utvalg skjønnlitterære bøker mest til hygge og en stille stund for deg selv. En av de utvalgte bøkene er Kunsten å holde seg flytende av Libby Page. Forfatteren debuterer med denne romanen og det var en hyggelig opplevelse å lese hennes første bok – og jeg håper hun får mot på å skrive flere for anmeldelsen jeg leste i en engelsk avis var nådeløs. Romanen handler om Kate, en ung journalist som flytter fra Bath for å begynne som journalist i en lokalavis. Hun er stort sett vettskremt, for London er så stor, hun kjenner ingen og hun tørr heller ikke bli kjent med noen. Hun deler leilighet med fire andre, men dem ser hun knapt, bare de skitne koppene og tallerknene de etterlater seg på kjøkkenet. I Brixton bor Rosemary, en dame på 86 år. Hun har bodd i denne bydelen fra hun ble født, vokste opp, forelsket seg i George, giftet seg med George, levde med ham helt til han døde for to år siden. Rosemary levde også med friluftsbadet The Brockwell Lido, der hun hver morgen har gått for å ta en svømmetur. Der hun og George møtte hverandre, hadde nattlige stevnemøter og fortsatt går hun der hver morgen. De snakker om hvordan man tar slike ting som bibliotek og friluftsbad som en selvfølge, de har alltid vært der. Biblioteket ble lagt ned, de protesterte men det hjalp ikke, skal friluftsbadet også forsvinne?

I lokalavisen får Kate i oppdrag av sjefen å ta kontakt med folk på friluftsbadet, for nå er et salg til en privat entreprenør på trappene. Bydelen har ikke penger til å drive det lenger og vil selge for å bruke pengen på andre nødvendige ting. Friluftsbadet skal legges ned og bare de som kjøper de rådyre leilighetene til entreprenøren skal ha tilgang til det. Kate får kontakt med Rosemary og ber om å få et intervju, men det får ikke Kate før hun har tatt en svømmetur i friluftsbadet. Kate nøler, men langt der bak husker hun at hun likte å svømme da hun var barn. Hun går dit en morgen og smyger seg ned i vannet og oppdager til sin store glede og forundring at dette var deilig. Hun treffer igjen Rosemary og Rosemary forteller om sitt liv med friluftsbadet. De bestemmer seg for å redde badet fra nedleggelse og sammen med flere av brukerne av badet, samt beboere i Brixton går de sammen om å ha møter med bydelsledelsen, dokumentere hva friluftsbadet betyr i lokalsamfunnet og lage ulike aksjoner.

Dette er en bok som egner seg til total avslapping. Vi blir kjent med lokalmiljøet i Brixton, forfatteren reflekterer over hva som skjer når fellesgoder blir lagt ned og forsvinner og vi får et innblikk i ensomhetens herjinger både når man er ung og gammel. Jeg koste meg med denne boken, kanskje gjør du også det?

Songbok for hesten

bentebing

ingen kommentarer

4. juni 2018

Jeg trodde at Arne Ruset først for fremst er lyriker, men han er en allsidig forfatter med en særlig evne til å formidle følelser av forventning, tap og aksept. Han har gjort det i den nydelig bildeboka han lagde sammen med Anne Kristin Hagesæter Over hav og land og han gjør det igjen i romanen Songbok for hesten. Jeg fikk denne boken fra Bokvennen/Solum for lenge siden og det er med skam å melde at denne burde jeg ha lest tidligere, men da hadde kanskje ikke husbonden lest den..? Saken er at da vi reiste på ferie/pusseopphyttatur var husbonden litt usikker på hva eller om han skulle ta med bok. Jeg foreslo at han kunne lese Arne Ruset sin bok, siden han liker så godt diktene han skriver. Slik ble det. I oppussingspausene leste han, lo høyt og sa stadig, hør her. Joda, sånn driver jeg på og – så nå fikk jeg igjen med renter.

Hvorfor har jeg ikke tidligere hørt høylytt jubel over denne boka? Romanen om Torstein Haugen er poetisk, vakker, alvorlig og sår, men også livsbejaende og humoristisk. Torstein og broren Karstein bor sammen på gården Haugen. Faren var ivrig Venstremann og dyrket epler. Torstein er født uten venstre ørebrusk og hører ikke på det øret, dvs han har fått operert inn et apparat som han kaller fjernøret. Her tar han inn stemmer fra John F. Kennedy og Tamara Press. De forteller han oppsiktsvekkende nyheter. Torstein er betatt av Tamara og han får ved en anledning inntrykk at hun vil komme til Norge og gifte seg med ham. John F. Kennedy er slett ikke død, men CIA vil gjerne gi inntrykk av det. Torstein har overtatt epledyrkingen etter at faren døde, han gjør alt slik det skal, men han føler og en veldig dragning til å klemme trærne. Han synes dette er OK, men når trærne vil at han skal gjøre dette hver dag blir det litt mye synes han. Det oppstår noen situasjoner der han blir tvangsinnlagt på Nedfjell psykiatrisk sjukehus. Her treffer han blant andre  Poeten som blir svært interessert da Torstein forteller om hesten Lykke som venter på ham hjemme på gården og ikke minst at han synger for hesten, helst sanger han har laget selv. Poeten vil gjerne få utgitt noe og han ser for seg at her er det gode ideer å hente.

Det var en glede og nytelse å lese denne romanen! Det er stadig nydelige observasjoner som gjør lysten til høytlesing nesten uimotståelig, hør bare her:

Lause fuglar flyg under vinterhimmelen. Vengeslaga er ukjende, løynde. Tankane lettar og blandar seg i flukta.

Eller her:

Stundom kan livet fortone seg som ei endelaus rekkje av prøvelsar. Men problem er som glasskuler. Vil ein det sterkt nok, kan ein sjå tvers gjennom dei og skimte hildringstimen bortanfor.

Les denne boka, det anbefales på det varmeste fra både husbonden og meg!

Idioten

bentebing

2 kommentarer

24. mai 2018

Jeg har hatt denne romanen liggende på leselisten altfor lenge, men når jeg skulle reise vekk og en lang rekke med dager til bare lesing lå åpen foran meg tenkte jeg at dette måtte være boken å ta med på flyet og ellers rundt omkring. Jeg undervurderte fullstendig hvor morsom, rar og underfundig den var,  for plutselig var den lest og nå jeg må til å lete etter andre kjekke bøker. Jeg kan med en gang si at man skal ikke la seg avskrekke av noe over 500 sider, for de fór unna mens jeg med store øyne leser om hvordan hovedpersonen Selin gjør sine observasjoner og refleksjoner.

Boka handler altså om tyrkisk-amerikanske Selin som begynner på Harvard og skal orientere seg i en ny situasjon, borte fra moren som hun stadig har konferert med i store og små saker. Hun skal bo sammen med mennesker hun ikke kjenner og hun skal velge kurs som hun skal ta for å peile seg inn på veien videre i livet. Selin har tydeligvis levd et meget beskyttet liv så hennes erfaringer med andre måter å leve på er ganske begrenset. Året er 1995, for Selin er epost noe helt nytt og livet på campus er som en oppdagelsesreise. Hun blir kjent med Svetlana som er mer verdensvant enn henne og hun treffer Ivan som studerer matematikk. Hun melder seg på et kurs i russisk, et i kunst og et i lingvistikk, hva skal hun med disse? Ikke godt å vite… Hun melder seg som frivillig til å undervise elever som skal ta eksamen i matematikk og engelsk. I møte med disse ser hun hvor priviligert hun har vært i sin oppvekst og med sine ressurser. 

Ivan får henne til å melde seg som engelsklærer på landsbygda i Ungarn når skoleåret er over. Selin som på sin egen observerende måte er forelsket i Ivan gjør dette. Vi og hun blir introdusert til flere spesielle karakterer, noen av dem så påfallende at husbonden ble utsatt for høytlesing og intens fnising fra min side. 

Forfatteren Elif Batuman har skrevet en bemerkelsesverdig roman. Underholdende og interessant fordi den gir et innblikk i en ung person sin oppvåkning fra beskyttet hjemmeliv til studentliv og ansvar for seg selv. Jeg leser gjerne mer av denne forfatteren og håper at mange vil lese Idioten av Batuman, ikke bare Dostovjski sin.

Blogg på WordPress.com.