Midt i den Nordiske Samlesingen var det nødvendig å ta en pause og lese en krim igjen. Denne gangen fant jeg Fyrmesterens datter av Ann Rosmann. Hun er debutant og har fått gode kritikker i både den svenske og norske pressen. Hun sammenlignes med Camilla Läckberg, noe som er forståelig i og med at både Rosmann og Läckberg henter miljø fra den svenske vestkysten og det er politietterforskere som håndterer oppklaringen av mysteriene. Det er mange likhetstrekk mellom romanen til Rosmann og Läckbergs krimverden også når det gjelder persongalleri: Rosmanns helt: Karin Adler politikvinne, arbeider til daglig sammen med Robban, men må i denne boken hanskes med Folke som har en greie med språk og grammatikk og ser ut til å lengte etter pensjonsalderen, Carsten er hennes sjef og Gøran som ganske raskt blir ex-kjæreste. Läckbergs helter: Patrik politimann, gift med Erika forfatter, hun drar ofte i gang et mysterium i forbindelse med research hun gjør til bøkene sine, Mellberg sjef på politistasjonen, roter mye til og bare lengter etter pensjonsalderen. Ja, det er mye likt, men etter å ha lest nesten alle Läckberg´s bøker er det ganske befriende med en som skriver fra nesten samme miljø, men lar oss slippe «ammetåka» som anmelderen i Fædrelandsvennen sier. Rosmann får skryt for å skrive hakket kvassere enn Läckberg, men i Fyrmesterens datter innføres det en mengde mennesker som det innimellom er litt vanskelig å holde styr på. På bibliotek og får vi ofte spørsmål fra lengtende lånere om ikke den eller den forfatteren kommer med noe nytt snart? Her er Rosmann et utmerket alternativ. Ja, det kan faktisk hende at hun stjeler noen fans fra Läckberg og! Jeg synes vel at begge to egner seg til avslappende lesing, fort lest, fort glemt, med andre ord: helt greit.
