Publisert i Bibliotek, litteratur

Kursdag

Så har vi vært på kurs igjen! Denne gangen om «Årets bøker for voksne», dvs Kulturfond bøkene som kom til bibliotekene i 2010. To muntre damer fra Rogaland presenterte et utvalg av bøker og ga oss sine helt personlige inntrykk av et intenst leseår. Deltakerne, vel femti damer og noen få menn satt fortumlet igjen etter fire timer der titler og synspunkt haglet ned over oss. Det var kjekt, det var nyttig og som noen bemerket «dette sparer oss for mange frustrerende opplevelser og det hjelper oss til å finne perlene». For det er akkurat det å finne de gjemte perlene – og formidle dem til leserne som er jobben. Nå sa de gode damene at: «det er alltid en leser til en bok», ja, i god Ønskebok-ånd, har vi lært oss at det finnes ingen bøker som ikke har en leser! Det er bare det at disse skal finne hverandre og det er ikke alltid så opplagt. En annen side,  som ikke bare kursholderne, men også det valige fotfolket på bibliotekene undrer seg over er hvordan forlagene tenker om forsidene på bøkene. Det utrolig mange anonyme forsider! Du har virkelig ikke peiling på hva boka handler om og når baksideteksten er et obskurt utdrag fra boka, ja hva skal motivere meg og andre til å lese akkurat denne? Selv som bibliotekarbeider er jeg ikke utstyrt med antenner som sier meg at denne boka inneholder en skatt som mange må få del i. (Hadde vært veldig greit forøvrig) Når kassene med kulturfondsbøker kommer finnes det ikke et fjon av informasjon om bøkene, med unntak av barne- og ungdomsbøkene. De fleste bibliotek har ikke satt av lesetid til de ansatte og all lesing foregår på eget initiativ og på egen fritid. Mange bibliotekfolk leser likevel avsindige mengder bøker fordi de er genuint interessert i litteratur OG at mange føler en strek forpliktelse til å holde seg orientert. – men altså for oss som liker å få et hint, hadde det vært stas med en forside som var med og fortalte sin del av historien. Som for eksempel denne: