Ja, dette hørte jeg på mellomledersamlingen i dag. Det var et sitat fra en arbeidstaker. Jeg ble sittende og klø meg litt i hodet. For noen er det en glede å gå på jobb, noen skulle ønske at de kunne gå eller hadde en jobb, mens andre igjen synes arbeidsgiveren burde seg det som en særlig velsignelse at man svinger innom. Jeg har det heldigvis slik at jeg heller må tvinge folk hjem når de er syke, enn at de legger seg ned ved første nys. Det er heller ikke noen med stjernenykker i mellom oss, men det kunne vært det og hva da? Det handler om holdninger og det handler om totaliteten i livet. I biblioteket skal vi levere varene til publikum og vi skal ha et bra arbeidsmiljø. Vi har det fint når alle er friske, når tiltakene lykkes og folk kommer og bruker tjenestene. Vi har det sånn passe når vi synes vi finner på mange kjekke ting, men ingenting ser ut til å virke og enda verre blir det når nye pålegg om nedskjæringer kommer. Hva gjør vi når vi har det sånn passe? Håper vi at det går over? Ja, ofte gjør jeg det. Det vil si – inntil jeg blir så lei av å ha det sånn passe at jeg og mine kolleger setter oss ned og begynner å analysere: hva er det som gjør at ståa er slik den er akkurat nå? Da er det som regel en eller flere som kommer opp med forslag, noe vi kan gjøre – enkle grep til en litt mer sprudlende hverdag. Så begynner vi å jobbe og ting endrer seg. Uten noen å tenke sammen med hadde ikke dette skjedd! Det er det som er så flott med å ha en jobb – som en naturlig del av livet.
En bloggpost uten å nevne en bok? Går nesten ikke an. Jeg leser dessverre tre bøker samtidig, så det går heller tregt. De tre er: Hundre års ensomhet, Elskeren og Elskede. Tre bøker, tre kontinent, men alle om sterke tydelige kvinner. Tilfeldig? Det må jeg tenke litt mer på. Jeg skal nok skrive litt om alle tre – når de er ferdiglest, tror jeg
Bentebing's Weblog 