Elskeren

Jeg ble endelig ferdig med Marguerite Duras mye omtalte bok Elskeren. Det var interessant å lese boka fordi den ble heftig debattert da den kom ut i 1984 i Frankrike og året etter i 1985 ble den oversatt til norsk.

En kineser som har et forhold til en svært ung jente i Indokina. Jenta har et mildt sagt komplisert forhold til moren, en storebror som går sine egne veier og en lillebror som hun elsker og som dør i sin tidlige manndom. Det er en navnløs hovedperson som forteller, hun er forfatter og ser tilbake på : «sin oppvekst i Indokina og gjenopplever sitt første møte med kjærligheten» som det står på baksiden av boken. Jeg tenkte mens jeg leste denne at det er vel ikke kjærlighet hun møter, er det ikke heller begjær? Et heftig begjær og en viss eiendomstrang som hun møter både hos seg selv, sin elsker og til en viss grad moren? Duras vandrer frem og tilbake i historien, men det er ikke vanskelig å følge henne og det er blant annet dette som gjør romanen interessant. Hva gjør det med et ungt menneske å bli utsatt for slike opplevelser? Hun skriver: Svært tidlig i livet mitt ble det for sent. Da jeg var atten var det allerede for sent. Mellom atten og femogtyve tok ansiktet mitt en uventet retning. Da jeg var atten var jeg blitt gammel. Det ligger en gjennomgående tristhet i boka, synes jeg, sorg over noe som kunne ha vært, relasjonen til moren som er så forvridd og engstelig og sorgen over lillebroren. Morens likegyldighet overfor det som skjer med datteren er kanskje det som jeg opplever som mest utrolig og det er kanskje det Duras vil – skape en uro hos leseren og slik tvinge en til å reflektere over tiden og omstendighetene denne boken er skrevet i.