Bentebing's Weblog

Nok en bok i samlesingsprosjektet til Lines bibliotek: Jeg hadde lest et par bøker av Louis De Berniéres før jeg begynte på Señor Vivo and the Coca lord. Jeg leste først Fugler uten vinger og deretter Kaptein Corellis mandolin. Jeg ble betatt av begge to, både av skrivemåten og språket, dette inderlige drivet i fortellerstemmen, en som har noe han skal ha sagt. Dessverre så jeg filmatiseringen av Kaptein Corelli og jeg er vel så ubeskjeden at jeg mener filmen i mitt hode var mye bedre enn den jeg så på TV. Jeg hadde visse forventninger da jeg begynte på Señor Vivo og jeg ble ikke skuffet. Møtet med Dionisio Vivo, vennen og politimannen Ramon og kjæresten Anica var spennende og dro meg gjennom romanen. Historien begynner ganske absurd med likene som stadig dukker opp i Dionisios hage. Disse gjør at han stadig kommer for seint på jobben som er professor/foreleser i filosofi. Han skriver leserinnlegg mot kokainhandlernes virksomhet og får en heltestatus på grunn av disse, men like mye fordi han stadig slipper unna angrep fra mafiaen. Det begynner å gå rykter om at han er udødelig og en rekke kvinner samler seg for å være den utvalgte som skal føde hans barn. Han er derimot forelsket i Anica og det er først på slutten av romanen at kvinnene og Dionisio begynner å samarbeide på både den ene og den andre måten. Boken er flere fortellinger som samles i historien om Dionisio og ved å klikke litt rundt på nettet er det flere som omtaler forfatterens fasinasjon av Gabriel Garcia Márquez, hans fortellermåte og den magisk realistiske stilen. Jeg har nettopp lest Hundre års ensomhet og gjennom lesingen av Señor Vivo ble jeg stadig minnet om denne boka. Noe av grunnen til det er at fortellingen foregår i et ikke navngitt Sør-Amerikansk land og da kan man jo lett tenke på Columbia…

Jeg grep meg og i å sammenligne temaene i bøkene til forfatteren for det er mye av det samme: en kjærlighetshistorie som ender enten i død eller den får ikke utfolde seg i det vakre, krig og tap, noen sidehistorier som senere skal flettes fint inn i hovedhistorien. Høres dette forutsigbart ut? Det er ikke det, for forfatteren gjør personene sine unike og interessante og slik holder han leseren fast til siste side.

PS.: Denne posten begynte jeg å skrive på i begynnelsen av denne uken. Etter 22.07.11 blir jeg ganske tafatt, hva er viktig nå? Når jeg så får tenkt meg om er jo nettopp Dionisio Vivos prosjekt: å stå opp imot de som terroriserer livene våre, en inspirasjon. I litteraturen finner vi helter, mennesker med evner til det gode og mennsker med mot. Vi kan gjennom disse bli inspirert og motivert. Skriftens langsomhet gir oss tid til refleksjon og det trenger vi i dager som disse. DS