Bentebing's Weblog

Ja, tenk i dag kom det en jente bort til meg la armene rundt meg og klemte seg inn til magen min. Dette skjedde etter en litt forkava time med eventyrlesing og skriving. Elevene satt ganske rolig under lesingen, men når de skulle hjelpe meg med å bestemme helt, venner, drømmer, fiender og oppdrag ble det mye armer og bein. Det ble ikke dårlig stemning, men det måtte noen litt bestemte forklaringer til på hva som var eventyr og hva som var virkelighet. Selv etter at dette var fastslått måtte vi skifte navn på helten fordi helten hadde en navnebror i klassen som på ingen måte ville ha noe med jenter og kjærestegreier å gjøre! Vi kavde oss videre gjennom fortellingen og kom i mål med en spektakulær redning av Sara som øyeblikkelig ble sanseløst forelsket i helten. Vi var ferdige, jeg var svett og tørst og så får jeg en kjempemageklem som gjorde godt langt inn i sjelen og jeg gikk på neste time med ny klasse og nytt mot.

Jeg er ferdig med turneen og prøver å samle noen inntrykk. Å lese eventyr for andreklassinger er en god opplevelse, de er konsentrerte selv om de sitter på stolen på hundre ulike måter (noen sitter faktisk dørgende stille). Å skrive/lage eventyr med dem etterpå speiler lærerens kjennskap og vennskap med elevene. Min lille erfaring har vist meg lærere som observerer meg og barna, lærere som hiver seg med i opplevelsen og deler øyeblikket med elevene sine og lærere som ser stolt på elevene sine når de kommer med ville og morsomme bidrag til eventyret. Jeg tenker: heldige barn som har lærere som ser elevene, heldige barn som har barnlige og begeistrede lærere! Jeg er ganske sikker på at de får mange både fysiske og andre klemmer fra elevene sine – og de har fortjent dem!

Når vi skulle lage eventyr var det påfallende at den første uka traff jeg barn som ville bruke kjente supermenn (Batman, Supermann, Super Mario) som helter. De siste klassene jeg har truffet bruker seg selv og klassekammeratene som helter, venner, fiender og folk som skal reddes. Hvorfor det? Er det BigBrother? – Realityheltene, de har jo liknende navn som oss? Eller er det behovet for å være helt, gjøre godt, bli sett som er det viktige? Jeg tror kanskje det å bli sett, å ha et bidrag er det viktigste. En av gutta sa til meg: du glemte at han skulle snorke! Jeg ba om unskyldning fordi jeg glemte dette, men jeg fikk vel en følelse av at det hjalp ikke så veldig… men neste gang… jeg lover: helten skal snorke så høyt at han/hun skremmer vettet av skurken ( hvem nå han/hun måtte være).