Posted in Bibliotek

I dag fikk jeg en klem

Ja, tenk i dag kom det en jente bort til meg la armene rundt meg og klemte seg inn til magen min. Dette skjedde etter en litt forkava time med eventyrlesing og skriving. Elevene satt ganske rolig under lesingen, men når de skulle hjelpe meg med å bestemme helt, venner, drømmer, fiender og oppdrag ble det mye armer og bein. Det ble ikke dårlig stemning, men det måtte noen litt bestemte forklaringer til på hva som var eventyr og hva som var virkelighet. Selv etter at dette var fastslått måtte vi skifte navn på helten fordi helten hadde en navnebror i klassen som på ingen måte ville ha noe med jenter og kjærestegreier å gjøre! Vi kavde oss videre gjennom fortellingen og kom i mål med en spektakulær redning av Sara som øyeblikkelig ble sanseløst forelsket i helten. Vi var ferdige, jeg var svett og tørst og så får jeg en kjempemageklem som gjorde godt langt inn i sjelen og jeg gikk på neste time med ny klasse og nytt mot.

Jeg er ferdig med turneen og prøver å samle noen inntrykk. Å lese eventyr for andreklassinger er en god opplevelse, de er konsentrerte selv om de sitter på stolen på hundre ulike måter (noen sitter faktisk dørgende stille). Å skrive/lage eventyr med dem etterpå speiler lærerens kjennskap og vennskap med elevene. Min lille erfaring har vist meg lærere som observerer meg og barna, lærere som hiver seg med i opplevelsen og deler øyeblikket med elevene sine og lærere som ser stolt på elevene sine når de kommer med ville og morsomme bidrag til eventyret. Jeg tenker: heldige barn som har lærere som ser elevene, heldige barn som har barnlige og begeistrede lærere! Jeg er ganske sikker på at de får mange både fysiske og andre klemmer fra elevene sine – og de har fortjent dem!

Når vi skulle lage eventyr var det påfallende at den første uka traff jeg barn som ville bruke kjente supermenn (Batman, Supermann, Super Mario) som helter. De siste klassene jeg har truffet bruker seg selv og klassekammeratene som helter, venner, fiender og folk som skal reddes. Hvorfor det? Er det BigBrother? – Realityheltene, de har jo liknende navn som oss? Eller er det behovet for å være helt, gjøre godt, bli sett som er det viktige? Jeg tror kanskje det å bli sett, å ha et bidrag er det viktigste. En av gutta sa til meg: du glemte at han skulle snorke! Jeg ba om unskyldning fordi jeg glemte dette, men jeg fikk vel en følelse av at det hjalp ikke så veldig… men neste gang… jeg lover: helten skal snorke så høyt at han/hun skremmer vettet av skurken ( hvem nå han/hun måtte være).

Posted in litteratur

Det er umulig å leve uten å oppleve

Dette sa Torgny Lindgren i et intervju som takket være Elislesebabbel kom min vei. Hva opplever jeg om dagen? Lett panikk og sterk motvilje – kaotisk? – absolutt! Tiden for nestsiste samling på Litteraturformidling nærmer seg med stormskritt. Til min store skrekk og gru åpenbarte det seg – en øvelse – som skal presenteres på torsdag! Når sånt skjer er det bare å brette opp mine mentale ermer, men denne gangen har liksom knappene satt seg fast, tiden går og det er mange andre uoppsettelige ting som brått kommer for en dag. Ta ut av oppvaskmaskinen, rydde aviser ( det nå heller lite av dem disse dagene), sende en sms….

Det hender, ganske ofte, at jeg tenker at nå har jeg ingenting å meddele, ingenting å skrive om, men hvis jeg følger TL sine ord, vil jeg alltid oppleve noe. Kanskje ikke alltid noe å skrive om, men ved en nærmere kikk på opplevelsen vil den kanskje bli større og utvide seg til små fortellinger om livet. Mitt liv og andres –  og av og til om dette spennende og herlige fellesskapet som kan oppstå når mennesker og tanker møtes.

Nå tror jeg at jeg begynner å bli klar for litt mer teori, eller kaffe?

Posted in lesing, Uncategorized

Bøker og de som skriver dem.

Har nettopp lest ferdig Stormfulle høyder og det var ganske så fasinerende, men midt i lesingen er det noen forstyrrende elementer som dukker opp i hodet mitt, for eksempel  Kate Bush som kviner den derre låta. Da var det ikke så enkelt å koble fra og nyte teksten. Andre forstyrrelser er tanken på de skrivende damer på denne tiden. Søstrene Brontë og deres liv, var det slik vi leser om eller er det en regisert utgave? Vi kan vel ikke komme på innsiden av livet slik det var, og forestillingene mine er ganske sikkert overromantisert. Hver gang det har vært et program om disse søstrene på TV har jeg sittet klistra og sett på, men hvilket inntrykk gir 50 minutter av et liv? Jo, de dramatiske høydepunkt selvsagt, men hva med det daglige liv? Vi hører at de leser og skriver, leser opp for hverandre og skriver videre. Men hva så? En annen verden, en verden med mindre forstyrrelser kanskje? Jeg bare prøver å forstille meg et så stille liv, nei, det går nok ikke, ikke denne gangen heller.