Bentebing's Weblog

Sigrid Combüchen  fikk Augustprisen 2010 for denne boka og dette var en bok jeg hadde sett fram til å lese. Jeg ble ikke skuffet! Boka begynner med at forfatteren får et brev fra en av sine lesere, hun har kjent seg igjen på et familiebilde fra 1930-åra som er beskrevet i en av romanene hennes. Dette brevet blir begynnelsen til en brevveklsing mellom en eldre dame som bor i Sør-Spania og forfatteren som bor i nærheten av brevskriverens barndomshjem. Underveis utvikler dette seg også til å bli en roman om Hedda (brevskriveren) og hennes liv som nitten-tjueåring. Hedda slites mellom egne ønsker om å studere, bruke sine gode karakterer til å komme videre i verden og familiens behov for at hun er hjemme og hjelper moren først med far som er syk og så med lillebroren Åke som får kreft. Hedda er flink med hendene i tillegg til at hun er skoleflink og hun får til sist lov til å begynne ved Borg-White akademiet et tilskjærer- og sømakademi i Stockholm. Hun bor stusselig bak et forheng hos en fjern slektning og hun sparer på alt slik at pengene skal rekke langt. Broren Tom bor også i Stockholm og han lever og ånder for å lage film. Han har mer enn nok med sitt eget liv, men han tar Hedda med seg på filmsettet og hun får også prøve seg som kostymemaker og filmskuespiller. Hun får en kjæreste og beskrivelsen av hvordan lar begjæret overta for fornuften og «hva som passer seg» er fortreffelig gjort. Det som gjør denne boka til en spesiell leseropplevelse er forfatterens fortolkning av Hedda sitt liv og hva hennes valg førte til og på den andre siden brevskriveren Hedwig som mener at hun eier fortellingen som sitt eget liv og prøver å skrive forfatteren «til rette». Sigrid Combüchen klarer denne balansegangen mellom de to stemmene, på den ene siden forfatteren som er opptatt av seg og sitt prosjekt og prøver å distansere seg til den virkelige Hedda (Hedwig). Brevskriveren på den andre siden er intenst tilstede og vil ha rett! Hvem av disse har retten på sin side? Språket er fantastisk, klart, ikke noen unødvendig – det er særlig en sekvens der Hedda kastes omkring av både begivenheter og sine egne tanker, hvor jeg antar at en mindre stringent forfatter ikke hadde maktet å lede leseren trygt igjennom. Flott gjort!