Bentebing's Weblog

Jeg må bekjenne at jeg ikke har lest noen av Marit Eikemo´s bøker tidligere uvisst av hvilken grunn, men denne hadde jeg hørt forfatteren selv lese fra, så motivasjonen var på topp da lesingen startet. Romanen handler om Elisabeth Brenner, utbrent journalist som er på attføring gjennom NAV. Hun får i oppdrag fra Universitetet i Bergen og reise til Einvik ( til forveksling likt Eivindvik i Gulen kommune, why?) for å ta språkprøver til et forskningsprosjekt. Når hun kommer dit bor hun på Brakkebo  sammen med bygningsarbeidere og standarden er uhyre enkel. Hun har tatt med seg svært lite klær for hun skal jo jobbe og så lenge skal hun ikke bli heller. Dessuten har hun med seg datamaskinen sin og den er det første hun pakker opp når hun har fått rommet sitt. Hun kommer i kontakt med bibliotekaren Eli og hennes mann fastlegen Even og det er Eli som hjelper henne med å sette opp en liste over personer som det vil passe å ta kontakt med for språkprøver. Eli inviterer henne med på klubb hvor hun treffer flere av dem som hun kan intervjue, men det blir mye vin og lite kontakt for Elisabeth er ikke blandt dem som deler så mye fra sitt eget liv og viser heller ikke en veldig interesse for andres. Forfatteren Sveinung Sel bor i Einvik, men han har ingen høy stjerne hos lokalbefolkningen. Han skriver merkelige bøker om stedet som ingen kjenner seg igjen i og han holder seg helst for seg selv. Elisabeth blir derimot dypt fascinert og oppsøker ham både for å få en språktest og seinere fordi hun er sterkt tiltrukket av ham. Sveinung Sel på sin side ser nok at her er det en rotløs og svært ensom person som søker hans selskap, men han er ikke interessert og Elisabeth vandrer videre i snøen.  Elisabeth har på mange måter glemt sine journalistiske ferdigheter bl.a. det å ta kontakt med folk, for dette strever hun så mye med at oppdragsgiveren i Stephanies skikkelse etterlyser framdriften og til slutt ser seg nødt til å komme på besøk til Einvik. Dette besøket er beskrevet på en underfundig måte, for nå er det Elisabeth som er den innfødte og Stephanie som er den fremmede, oppfører seg høyrøstet og dominerende og Elisabeth får lyst til å synke i bakken, bli usynlig, hva som helst – bare ikke bli koblet sammen med bydama.

Elisabeth søker stadig opp facebook-kontoen sin, her har hun femhundre venner. Hun ironiserer over statusoppdateringer og trykker liker på alt hun kommer over selv om hun snøfter foraktelig over alle som liker alt. Hun er i det hele tatt sterkt knyttet til datamaskinen sin. Når alle forlater Brakkebo ved juletider klarer ikke Elisabeth å løsrive seg, men blir på brakka, klarer ikke å planlegge at hun må kjøpe inn mat, men lar seg drive omkring etter innfallsmetoden. Det er som om hele hennes tilværelse styrer mot oppløsning, da hun blir tatt hånd om av ferjemannskapet og fraktet vekk fra Einvik mens juledrammen går rundt.

Hva skal jeg si om denne boka? Eikemo skriver bra, medrivende, og jeg lever meg inn i denne tafatte og ensomme damens liv. Det er mye mørk humor her og mange spesielle mennesker som befolker boka. Hun har tatt enkelte situasjoner så på kornet – bl.a. forfatterbesøk på biblioteket, der den stressende bibliotekaren fyker omkring og ordner alt og blir fortvilet over at samtalen ikke går som forventet osv – been there, done that. Dette er en bok som kan være fin å snakke med andre om, for her er det mange ting å henge seg opp i og undre seg over.