Publisert i bøker, lesing, litteratur

Forsyte-sagaen

Lines Bibliotek med venner skal i dag blogge om John Galsworthy`s store roman Forsyte-sagaen. Jeg startet friskt på den engelske utgaven, men etter 170 sider fant jeg ut at dette gikk for langsomt og jeg kom aldri til å komme i mål til rett tid. Jeg fant en utgave fra 1967 i magasinet på biblioteket og tok med meg bind  1 Den rike mannen, bind 2 Skilsmisse og bind 3 Til leie. Jeg oppdaget at det finnes ti bind i denne serien, men heldigvis så er visst den opprinnelige utgaven bare de tre første. Jeg husker at Forsyte-sagaen gikk som TV-serie for veldig mange år siden og når jeg leste boka var det små glimt av denne som dukket opp i hodet på meg. Romanen om den nyrike familien Forsyte er som en reise gjennom Victoriatidens samfunn, holdninger og oppfatninger. Det er strengt, innestengt og nærmest kvelende under familiens nådeløse blikk. Romanen starter og slutter med Soames Forsythe, mannen som er besatt av eiendomstrangen. Han vil eie hus, penger og mennesker og når han ikke kan eie et annet menneske, gjør han voldelige og vonde ting mot dem som ikke gjør som han vil. Det vil si inntil han får en datter, som i sin tur eier Soames hjerte og handler med det som hun vil.

Første bok startet med forlovelsesselskapet til June, sønnedatter av gamle Jolyon Forsythe, og Philip Bosinney, en arkitekt uten penger. June er datter av den Jolyon den yngre som ikke er velsett i familien fordi han har skilt seg fra sin kone for å gifte seg med guvernanten til June og fått to barn med henne. Dessuten prøver den yngre Jolyon å bli maler, noe som er forkastelig i en familie der eiendom og penger er viktigere enn alt. Til dette selskapet kommer så hele Forsyte familien og vi får en presentasjon av de forskjellige familiene og dette er ikke enkelt! Bra er det da at stamtavlen til Forsytene befinner seg bare noen sider ut i første kapittel. Soames er gift med den vakre Irene som giftet seg med ham til tross for at hun ikke elsket ham. Soames er svært respektert i deler av familien, men den gamle Jolyon omtaler ham som «den rike mann» og med et heller negativt fortegn. For å få Irene vekk fra London engasjerer Soames Philip Bosinney til å bygge et hus til ham på Robin Hill et stykke utenfor byen. Det går slett ikke som han har tenkt, Irene og Philip blir forelsket i hverandre og forlovelsen med June blir egentlig ikke brutt, men smuldrer heller bort. Philip dør i en trafikkulykke, Soames voldtar Irene og hun flytter ut og reiser for en periode til Paris.

I bok to har Soames solgt Robin Hill til gamle Jolyon, han har forsonet seg med den yngre Jolyon og familien hans har flyttet inn i huset sammen med ham. Irene dukker opp på banen igjen og det oppstår en fin kontakt mellom henne og den gamle Jolyon. De to besøker hverandre, går på teater sammen og den gamle Jolyon opplever at livet får en ny og livligere puls og han nyter livet inntil han dør 86 år gammel. Den yngre Jolyon blir av sin far satt inn som verge for Irene, fordi hun  arver en årlig sum fra den gamle – og husk dette er victoriatiden. Soames prøver igjen å vinne tilbake Irene for han ser at tiden går og han vil nå ha en arving. Det blir omsider skilsmisse mellom Soames og Irene.

I bok tre har Irene og Jolyon vært gift i flere år, de har fått en sønn sammen som går under navnet Jon. Soames gifter seg med Anette en fransk pike som sammen med sin mor driver en restaurant. Soames gifter seg bare for å få en arving, dvs en sønn. Det får han ikke, men Fleur blir født og Soames er fortapt i en altoppslukende kjærlighet til henne. Når Fleur og Jon nærmer seg tjue år treffer de hverandre tilfeldig og blir forelsket. De gamle historien om Irene og Soames er blitt holdt hemmelig for dem og de kan ikke fatte og begripe hvorfor de ikke kan få hverandre.

Jeg ble ganske fasinert av denne romanen. Mens Downton Abbey ruller og går på TV for tiden passer det egentlig godt å lese Forsyte-sagaen, for selv om Downton Abbey foregår på landet er forholdet mellom menneskene ikke så ulikt. Det blir lett slik at Soames er en fryktelig fyr, de to bladene Jolyon er mye mer sympatiske (bortsett fr at de også er mest opptatt av seg selv), Irene fikk jeg aldri taket på, mens derimot June – som skal redde fattige og misforståtte kunstnere nok hadde et morsommere liv enn resten av Forsyte-gjengen. Jeg innser at dersom jeg hadde startet mye tidligere å lese og fullført på engelsk, hadde jeg nok hatt en større leseropplevelse. En av grunnene til at det tok så lang tid på å lese på engelsk var at jeg stadig stanset ved enkelt setninger og tenkte, dette var flott skrevet, leste setningen flere ganger før jeg fortsatte. Det blir ikke særlig framdrift av slikt, men fint var det. Jeg er imponert over Galsworthys gjennomføringsevne, for bøkene er faktisk like interessante hele veien og gir et godt bilde av samfunnet på den tiden. Ja, dvs bildet er av det høyere borgerskap, det er der Forsytene beveger seg og føler seg trygge – og det er vel også der forfatteren har sin bakgrunn og kan tegne et helt bilde – og det har han gjort bra.

Forfatter:

I love to read! Reading makes my small world larger, greater and more wonderfull. I live in Nordhordland near Bergen with my husband.

7 kommentarer om “Forsyte-sagaen

  1. Jeg er glad du konkluderte meg engelsk for jeg har den liggende klar på brettet (forhåpentligvis lest før 2014 -). Jeg skjønner jo at denne må leses, bare ros og godord – og hvis også setningene er sånn at man må stoppe opp å nyte – er det bare gledelig at den er så lang.
    (taggene din sier det selv – kjærlighet, penger, skilsmisse og svik -)
    Applaus til alle som ble ferdig i tide!

  2. Jeg har sett tv-serien fra 2002. Jeg er veldig fascinert av denne tidsepoken rundt 1900-skiftet, historien og alt det som skjedde da.
    Tv-serien var veldig bra! Men bøkene har jeg ikke lest. Jeg skal nok etterhvert. 🙂

  3. Ja, originalspråket er jo som regel best, bortset fra en snål opplevelse jeg hadde med Per Petterson: Ut og stjæle hester som jeg begynte å lese på norsk, ble ikke så vedlig fasinert, men så måtte jeg lese den på engelsk – da var den utrolig mye bedre… kanskje jeg har en eller anne greie i hodet…

  4. Høres fornuftig ut å bytte over til en norsk oversettelse, det skulle sannelig jeg ha gjort også! Men på den annen side er det noe fascinerende å lese Forsytesagaen på originalspråket, så jeg fortsetter med den jeg har og nå som jeg har lest din omtale her skjønner jeg at jeg har mye å se frem til 🙂

  5. Så morsomt at du sammenlikner boken med Downton Abbey, for da skal jeg huske å anbefale den til alle som følger med på serien! Jeg får veldig lyst til å lese Forsyte-sagaen på bakgrunn av alle omtalene. Jeg har ikke lest så mange britiske overklasseromaner fra akkurat den tiden, men den passer jo perfekt som en forlengelse av klassikerne fra midten av århundret, og kanskje også som en parallell til Thomas Manns Buddenbrooks. Jeg krysser fingrene for at jeg får tid i 2013:-) Ikke minst er jeg glad for at jeg kjøpte den norske utgaven i ti bind på et antikvariat. Det er sikkert best å lese på engelsk, men ikke hvis man bruker mange måneder på det. Da er det for mange andre bøker som må ofres…

  6. Tidsfaktoren skal man ikke undervurdere;-) Jeg hadde ikke forventet å bli så oppslukt av denne sagaen, men det er veldig kjekt å ha lest den. Jeg har allerede prakket den på en låner på biblioteket, så jeg håper hun blir fornøyd…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s