Jeg fikk en melding på bloggens facebooksiden: om jeg hadde lyst til å lese denne boken, det var forfatteren som spurte. Etter at jeg hadde advart henne om at jeg ikke har humoristisk sans våget hun likevel å sende boken til meg. Det var modig gjort! Boken skal i følge nettsiden www.hunerhenne.no være :en humoristisk og små-ironisk bok, med hovedmålgruppen «voksne» damer. Boken inneholder også en cd, og både sangtekstene og melodiene følger historien med stemning og underfundighet. Huffda, også treffe på en så sur leser som meg! Forfatteren er Anette S. Bjørke, debutant på eget forlag og boka er illustrert av Silje Granhaug som er en merittert illustratør.
I mine øyne er dette en bok som beskriver en oppvekst som mobbeoffer, en ung dame med store problemer med «å finne seg sjæl», en ivrig nettdater (40 stk) før nr. 41 åpenbarer seg og består alle tester, barn, husmorkarriere og avslutter – uten å avslutte med at livet er ganske ålreit. CD-en som følger med har sanger og musikk som skal spilles av til forskjellige kapitler i boka.
Må det bli bok av en slik fortelling? Ikke nødvendigvis, men når den først er her så vil den nok fungere i sammenhenger der venninner gir hverandre gode påminninger om at selv om livet ser traurig ut akkurat nå, så er ikke dette slutten.
Hvorfor blir jeg så sur når jeg leser denne boka? Den har et pratete språk som ikke bærer preg av å være gjennomarbeidet og det er med på å gjøre prosjektet til en lettvekter – selv om problematikken ikke er særlig lett. Jeg savner en redaktør som hjelper forfatteren til å luke ut uvesentligheter, hente fram de gyldne setningene og stramme inn slik at budskapet blir klart og tydelig. Dette er en bok som vil fungere helt greit som bloggposter uten store litterære ambisjoner og det er utdrag fra opplevelser som mange kan kjenne seg igjen i og som sagt dele med den innerste kretsen. Når det er sagt må jeg berømme Bjørke for musikken på CD-en, den er fin! Det er selvsagt litt styr med å spille rett spor til rett kapittel, men det fungerer og til og med husbonden lurte på hvor jeg hadde fått tak i denne fine lyden.
Første boken jeg leste med tilhørende musikk var en av Laura Esquivel: Kjærlighetens lov, den var bare helt fantastisk, både boka og musikken. Musikken til Kaoshormoner er bra, fin litt «mellow» stemning. Kjekt at du ble nysgjerrig, da får jeg håpe at du også får tid og rom til å lese den:-)
LikerLiker
🙂
LikerLiker
Morsom passiar mellom deg og forfatteren.
LikerLiker
På tross av at du «ble litt sur» ble jeg nysgjerrig på dette prosjektet. Det er ikke så ofte man møter på bøker med tilhørende musikk!
Takk for tips!
LikerLiker
Takk for at du tar denne tilbakemeldingen så sporty! Når det gjelder mobbeoffer, tja, kanskje litt i sterkeste laget, men her er det vel bakgrunn og erfaringer som gjør at jeg leser sterkere opplevelser inn i dine ord, enn det faktisk er grunnlag for? Jeg synes du har laget en fornuftig oppsummering av bloggposten – og jeg må bare få ønske deg lykke til videre med diverse prosjekt:-)
LikerLiker
Takk for at du tok «Kaoshormoner» på alvor og valgte å lese og lytte!
Jeg er glad jeg trosset dine advarsler og sendte deg boken. Du har ikke skrevet noe jeg ikke visste fra før, men jeg hadde selvfølgelig håpet at jeg kunne få deg til å dra på smilebåndet en gang eller to 🙂
Jeg må likevel få reagere på ordet «mobbeoffer» – en sterk overdrivelse.
Når jeg oppsummerer kritikken din, så kommer jeg frem til «lettvekter med musikalsk og tematisk tyngde»… Ikke verst bare det, med tanke på at boken gjorde deg sur, og at jeg faktisk har gitt den ut helt på egenhånd 😉
Lykke til videre med denne rett frem og bånn ærlige bloggen!
Hilsen
Anette S. Bjørke
LikerLiker