Hanne Bramness har gjennom denne diktsamlingen gjort noe som jeg ikke har vært bort i tidligere. Hun har beskrevet foto av flere kjente og for meg noen ukjente fotografer slik at fotoene blir nye og tydelige på en annen måte enn når jeg selv ser på bildene. Jeg er svært opptatt av fotografen Henri Cartier-Bresson og Bramness har gjendiktet flere av bildene hans, slik som dette:
I Roma blir frisøren tatt bilde av akkurat idet
han står og stryker seg over den nesten blanke
skallen, i vinduet til salongen. Plutselig en del
av sin egen utstilling, men til skrekk og
advarsel! Han kikker seg omkring, ved sida av han
måper ei dokke med bleik permanent. Men det er
ingen spenning i bildet, fokuset er på
ettermiddagslyset, det saklige, milde fanga i
rette øyeblikk.
Når jeg leser dette «ser» jeg bildet for meg og tenker på andre bilder Cartier- Bresson har tatt og hvor nære, nakne og direkte menneskene blir gjennom hans blikk. Bramness gir sitt innspill til fortolknigen av bildene og på den måten blir de en historie som kan ligge noe på siden av bildets fortelling. Det er interessant, men også krevende å lese slike tekster for ordene blir påtrengende og vil lage bilder inne i hodet mitt – andre og mer personlige enn fotoet. En spesiell leser opplevelse, men veldig fin! Jeg fant et bilde av Cartier-Bresson i en bok jeg selv har og samme bilde (tror jeg) har Bramness gjendiktet slik:
Damene som ligger og smiler på flisegolvet i
Alicante, vrir på de nakne solbleike lårene,
driver og spreller med en fot med spiss sko,
ingen eller for stramme silketruser, strømper som
gnager rundt knehasene, brystholdere som skjærer
seg inn i skuldrene og gir dem to sett pupper
hver, både foran og bak. de er ikke bare
utfordrende og innadvendte, de har alt dratt
avgårde.
Bentebing's Weblog 