I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!
Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.
Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.
Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt. Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.
Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.
Bentebing's Weblog 