Publisert i bøker

Charlotte

Romanen Charlotte av David Foenkinos er en vakker, trist, intens fortelling om livet til kunstmaleren Charlotte Salomon (1917 – 1943). Charlotte vokser opp i en tysk-jødisk familie hvor faren Albert er kirurg og moren Franziska er sykepleier. I Franziskas barndomshjem har det vært flere som har tatt sitt eget liv, blant annet søsteren Charlotte (den første Charlotte) . Familien er selvsagt lamslått og de sørger på hver sin måte, for hvorfor gjorde hun det? Når Albert og Franziska får et barn, en pike, insisterer Franziska på at hun skal få navnet Charlotte etter søsteren, noe Albert er svært i mot, men han gir seg. Franziska blir mer og mer melankolsk, (manisk depresiv ville vel vi sagt) hun blir lagt inn på sykehus, hun får pleie i hjemmet. Hun flyttes til foreldrene, men til tross for sterk overvåking klarer hun å kaste seg ut av vinduet og dør. Faren begraver seg i arbeid, Charlotte skal skjermes og besteforeldrene er lamslått av sorg og vil vokte Charlotte slik at hun ikke får vite sannheten om morens død. Etter noen år kommer Paula en kjent sangerinne inn i faren sitt liv. Hun inviterer det kulturelle Berlin inn i hjemmet deres og det blir et nytt hjem for Albert og Charlotte. Det diskuteres og musiseres, det politiske klimaet er under endring og det vekker bekymring hos vennene som samles hos familien. Charlotte tilber Paula og hater henne, utad er de bestevenner, men i hjemmet er det ikke slik. Charlotte begynner å tegne, hun viser et usedvanlig talent og søker om å komme inn på Kunstakademiet. I mellomkrigsårene er det vanskelig for jøder å komme inn på studier og i 1936 er Charlotte den enste som kommer inn på akademiet. Året etter er det hun som vinner konkurransen mellom elevene for det beste verket, men hun får ikke motta prisen fordi hun er jøde og akademiet ønsker ikke å vise at de har en jødisk student. Det er farlig å være jøde i Tyskland,  faren prøver å overtale Charlotte til å reise til besteforeldrene som har flyttet til Sør-Frankrike, men hun nekter for hun har truffet Alfred som hun elsker. Han er sanglæreren til Paula og de treffes i hemmelighet. Alfred vil ikke ha noen bindinger og hans ustadighet er både en belastning, men også en tiltrekning for Charlotte. Alfred prøver også å overtale Charlotte til å reise, men det er først når Krystallnatten utspiller seg at hun innser at hun ikke har noe valg.

Flere politimenn patruljerer stasjonen.
Charlotte, omgitt av Alfred og Paula, må skjule sinnsbevegelsen.
For store følelsesutbrudd ville tiltrekke seg blikk.
Alle tre kom til å bli forhørt.
Hvorfor gråten hun slik, den unge jenta?
Hun skal jo bare være borte en uke, eller hva?
Så nei, de må ikke sette planen i fare.
Det gjelder å være behersket og rakrygget.
Ubesværet rive hjertet ut av seg.
Charlotte vil skrive smerten ut.
Det er umulig.
Hun reiser fra alt.
Faren, Paula, morens grav.
Hun forlater minnene sine, livet sitt, barndommen sin.
Og framfor alt forlater hun ham.
Hennes store, eneste kjærlighet.
Han som er alt i hennes øyne.
Elskeren hennes og sjelen hennes.

Sitatet fra s. 132 synes jeg beskriver Charlottes opplevelse av den endelige avskjed. Hun kommer til besteforeldrene som bor hos en amerikansk dame Ottilie More. De flytter etterhvert inn i en egen leilighet, men bestemoren går inn i en dyp depresjon og tar til slutt sitt eget liv. Da renner det over for bestefaren og han slynger ut historien om alle selvmordene i bestemorens familie, under denne tiraden får Charlotte vita at hennes mor tok livet av seg og det sender sjokkbølger gjennom henne. Krigen kommer stadig nærmere, bestefaren og Charlotte blir internert i en leir i Spania, men på grunn av bestefarens høye alder slipper de ut og kan vende tilbake til Nice. Bestefaren er krakilsk og beskylder Charlotte for alt mulig, hun vender derfor tilbake til Ottilies hus. Der møter hun Alexander Nagler og de blir venner. Jødene lever mer og mer utrygt og Charlotte opplever at hun har liten tid igjen …
På hjemveien trekker hun pusten dypt.
Denne dagen fødes hennes verk, Liv? eller Teater?
Mens hun går, tenker hun på bildene fra fortiden sin.
For å overleve, må hun male sin egen historie.
Det er den eneste utveien.

s. 180

Charlotte maler som besatt i atten måneder  i rom nummer 1 på hotell La Belle Aurore i Saint-Jean-Cap-Ferrat. Da har hun laget hundrevis av bilder og tekster, dette er livsverket hennes. I 1943 dør hun i Auswisch.

Denne romanen er den beste jeg har lest på lang tid. Form og innhold viser at forfatteren ønsker å ta meg som leser med på en utforsking av Charlotte Salomons liv. Jeg er svært opptatt av at det er rom for meg som leser i romanene jeg leser, det må være plass for undring og refleksjon – det er det her, og siden forfatteren er besatt av Charlotte, blir jeg også fanget inn av hans entusiasme.

Jeg håper at mange får lyst til å lese denne boken, det fortjener den!

Andre som har skrevet om boka er Beate, Rose-Marie og Tine

Jeg fikk boka som leseeksmplar fra Solum/Bokvennen.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Morgenfeber

morgenfeber-1I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!

Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.

Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.

Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt.  Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.

Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.

Publisert i bøker

Et stjålet liv

stjåletlivDenne boka fikk jeg tilsendt fra Pax forlag og da jeg pakket den opp fikk jeg lyst til å lese den med en gang enda leselista sa at her var det andre bøker som lå før i rekka. Så vidt jeg har kunne finne ut har det ikke blitt oversatt andre bøker av Nancy Richler til norsk, men denne boka er en god begynnelse. Boka handler om kvinnen som kaller seg Lily Azerov Kramer, hennes korte ekteskap med Nathan Kramer og datteren Ruth som gjennom oppveksten leter etter sin mor. Kvinnen som kaller seg Lily kommer som postordrebrud fra et krigsherjet Øst-Europa, via Israel til Montreal. Hun skal gifte seg med Sol Kramer, men da han møter henne på stasjonen sier han at han ikke vil gifte seg med henne likevel. Lily er lamslått, men familien sørger for at hun får bo hos noen venner til de finner en løsning på dette. Det blir giftermål, men med Sols bror Nathan som er virkelig forelsket i henne. I bryllupet kommer også ubedte gjester, det er Ida Pearl og datteren Elke. De tror at Lily er en kusine, men det viser seg at hun ikke er det og de mistenker Lily for å ha stjålet identiteten til kusinen, ja, kanskje drept henne til og med. Lily har med seg en dagbok som er skrevet på jiddish og som inneholder fortellinger som gjør det vanskelig for Ida Pearl å avvise henne helt. Det er ikke mange som vet noe om Lily og hun vil ikke snakke om sin bakgrunn og fortiden. Vi får etterhvert noen glimt fra livet hennes og vi aner at her dreier det seg om dramatiske valg og tap som har skapt dype sår. Lily får en datter, men etter noen få måneder forsvinner hun uten spor og Nathan og datteren Ruth må klare deg som best de kan. Ruth vokser opp i en stor og kjærlig familie og har bare svake minner etter sin mor. Når hun er seks år får hun en stein, med funnsted, dato og værmelding skrevet på et lite kort tilsendt fra moren. Hun blir svært oppbrakt av dette og begynner å drømme om å treffe moren igjen. Ved flere geburtsdager får hun tilsendt en stein, samme opplegg som første gang og Ruths undring og lengsel vokser. Når hun er i ungdomsårene slutter steinene å komme og det er ikke før hun er gift og har barn selv at Ruth faktisk begynner å lete etter moren.

Boken henter fortellingen fra hendelser i forfatterens egen historie, den beskriver det jødiske miljøet i Montreal og vi får noen glimt fra livet i Israel og øst-Europa. Det som griper er imidlertid fortellingen om Lily som er i en følelsesmessig skvis mellom sitt forrige liv som hun vil skjule og forventningene til den nye familien. Jeg synes også at Ruths følelse av forlatthet kommer godt fram og den hjerteskjærende oppdagelsen at hun ble valgt vekk av sin egen mor. Boken er lettlest og forteller mye om dagliglivet i familien. Jeg må si det er enkelte sider ved romanen som forundrer meg, for eksempel at ektemannen ikke leter systematisk etter henne og at ingen finner ut hvem hun egentlig er før hun forteller det selv. Jaja, det er ikke store bemerkninger – for boka er vel verdt å lese som den er.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Nærmere høst

Marianne Kaurin er debutant og har med denne boka levert et stykke litteratur som hun kan være stolt av. Jeg fikk boka av Aschehoug må bare si tusen takk for at jeg ble gjort oppmerksom på denne. Boka handler om Ilse Stern og familien hennes som bor på Grünerløkka i 1942. Ilse er forelsket i Hermann Rød og hennes tilværelse dreier seg først og fremst om seg selv, hvordan bli enda vakrere og er Hermann egentlig forelsket i henne også. Faren til Ilse, Isak er skredder og merker hver dag  hvordan jødehatet brer seg og foretningen går stadig dårligere. Søsteren Sonja drømmer om å sy kostymer på teateret og syr i hemmelighet på en drakt som skal bane veien inn på systuen til Nationalteateret. Før drømmene blir virkelige aksjonerer tyskerne og sender 27. november 1942 så mange jøder de får tak i til Tyskland og til utryddelsesleirene.

Det er en spennende og gripende fortelling. Samtidig er det en fortelling fra en fortid som vi stadig blir minnet om og som Eli skriver er en del av historien vi ikke bør være særlig stolt av. For noen unge mennesker kan det sikkert kjennes som at det bli i meste laget, derfor er det bra gjort å klare denne balansegangen mellom det historisk korrekte og en fortelling om forelskelse og håp. Kaurin skriver så presist, obeserverer og lar personene sine bli levende mennesker. Hun skriver slik at både eldre og yngre kan kjenne seg igjen. Se bare her når hun skriver om Ilses kamp for å bli penere:

– Hver kveld smurte hun vaselin på øyevippene, den første kvelden hadde hun tatt altfor mye, den klissete salven, hun hadde blitt stående minst en halvtime på kjøkkenet med vann og klut, blunket hektisk mens det sved. Men nå hadde hun lært seg hvordan det skulle gjøres, det er bare å lukke øynen, smøre tynt på og famle seg inn på soverommet. Hver morgen legger hun en varm klut over ansiktet, de andre dekker bord og lager i stand frokost, hun i lenestolen, bak kluten. –

Det er et dristig tema Kaurin har valg, for mulighetene til å ende i klisjeer og mer eller mindre sannsynlige situasjoner er overhengende, men hun skriver troverdig og jeg nyter den fine stemningen av Oslo om høsten. Boken er en flott leseropplevelse og den kan bare anbefales på det varmeste.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Den usynlige broen

Andre verdenskrig, jøder, og Ungarn – hva visste jeg om dette? Ja, jeg har lest om andre verdenskrig, men ingenting om hva som skjedde i Ungarn. Med romanen Den usynlige broen, har forfatteren Julie Orringer tydeliggjort at over hele Europa skjedde det grufulle ting med jødene både før og under krigen. Denne 700 sider lange romanen starter i 1937 når hovedpersonen, den jødiske arkitektstudenten Andras Lévi kommer til Paris. Andras er født og oppvokst i Ungarn, i en liten landsby øst i landet. Andras har to brødre Tibor, den eldste av dem drømmer om å bli lege og den yngste Mátyás, vil danse og gjøgle. Andras og broren Tibor reiser til Budapest så fort de er ferdige med gymnasiet og arbeider der for å spare penger til videre studier. Andras jobber i en avis og en av illustrasjonene hans blir sendt inn til en konkurranse, gjennom denne får han tilbud om studieplass og stipend ved École Spéciale d´Architecture. Dette er en strålende sjanse og Andras er overlykkelig, men samtidig lei for at broren Tibor ikke har fått samme mulighet. Denne sterke kjærligheten mellom brødrene er en av de vakreste sidene ved denne romanen – går det godt for brødrene er livet godt, hvis noe vanskelig skjer med dem er bekymringen desto større. Andras blir kontaktet av familien Hász som ønsker at han skal ta med seg en kasse til sønnen József. Familien Hász er svært velstående og i møte med den yngre fru Hász føler Andras at han, som så ofte blir sett på som en stakkarslig fattig gutt. Den eldre fru Hász derimot ønsker at han skal ta kontakt med József og bo hos ham, men først og fremst vil hun at han skal ta med et brev til en venn i Paris. Andras får med seg en diger kasse til József og et brev til C. Morgenstern og reiser til Paris. På toget treffer han teatermannen Zoltán Novak som driver Sarah Bernhardt teateret, han får kortet til Novak og blir bedt om å oppsøke ham om han skulle trenge hjelp til noe. Paris er overveldende og Andras er fra første øyeblikk betatt av byen, fortvilet over å ikke kunne språket og ikke minst møter han og blir hjelpeløst forelsket i C. Morgenstern eller Klara Hász som hun egentlig heter. På arkitektskolen treffer Andras andre jødiske studenter og han møter et gryende hat mot jøder og det jødiske. Han ser seg nødt til å oppsøke Zoltán Novak og be om arbeid på teateret og det får han. Klara som han er forelsket i er ballettdanser, ni år eldre enn han og hun har en datter på femten år. Datteren synes Andras er håpløs og vil ha ham ut av sitt og morens liv så raskt som mulig. Andras lykkes i studiene, vi får høre om faglige og menneskelige utfordringer og ikke minst om hvordan forholdet til Klara utvikler seg. Det blir stadig vanskeligere å være jøde for nye ordninger trer i kraft, stipendet blir trukket tilbake og teateret der han arbeidet må stenge. Han må reise til Ungarn for å fornye passet sitt og få ny oppholdstillatelse og når man først har reist fra Paris er det pluteslig helt umulig å komme tilbake. Klara reiser med Andras tilbake til Budapest, de gifter seg rett før han blir beordret til arbeidstjeneste og i løpet av de to neste årene ser de hverandre nesten ikke. Store deler av romanen forteller om utviklingen av andre verdenskrig slik den kunne ha vært for en jødisk ungarer med arbeidstjeneste, leirer, sult og sykdom og tilfeldige henrettelser. Det er grusomt å lese, men samtidig er det en fortelling om samhold og kjærlighet. Når krigen er slutt vender Andras tilbake til Budapest, broren Tibor er død og lillebroren Mátyás er det ingen som har hørt noe fra. Familiene til Andras og Klara er nesten utslettet, men de kjemper for å kunne leve videre og ta vare på hverandre. Andras drømmer om å få fullføre utdanningen sin, men ser ingen mulighet for å reise tilbake til Paris. De søker om å få emigrere til Amerika og etter mange skuffelser og viderverdigheter så lykkes de.

På baksiden av boken står det at dette er «en storslått og gripende roman som tar tak i leseren og ikke slipper før lenge etter at siste side er lest». Når jeg leser slike omtaler blir jeg ikke så veldig motver til å lese boka, for uttalelser som dette står det både her og der uten at det blir sant av den grunn. Jeg er enig i at dette er en storslått roman – hvem vil ikke si det når boka er på over sju hundre sider? Den er fasinerende fordi den beskriver oppstarten av andre verdenskrig slik som unge jøder kunne ha opplevd den, uro og begynnende trakaseringer og deretter handlinger som vi kjenner til fra historien. Kjærlighetshistorien mellom Andras og Klara er grei nok, men det er det historiske grepet som jeg synes fortjener oppmerksomhet. Det er ingen problemer med å holde interessen oppe gjennom alle sidene, langt i fra!