Bentebing's Weblog

Nina Lykke står bak denne romanen som har blitt mye omtalt, den er på kortlista til P2-lytternes romanpris og jeg har vært temmelig nysgjerrig på denne en stund. Det var selvsagt venteliste på biblioteket, men plutselig var det min tur! Romanen har blitt omtalt som en satire og det er den, men er det noe mer her?

Romanen har tre stemmer, det er Ingrid og Jan som har vært gift i nesten 25 år. Hun er lektor og han arbeider i et departement, de har to sønner som er voksne, men de bor fortsatt hjemme og «har ikke lært å tørke seg i ræva» enda. Den tredje stemmen er Hanne, singel dame i tredve årene som jobber i samme avdeling som Jan. Hanne kjenner den biologiske klokka tikke, hun vil ha et varig forhold til noen, men denne noen har ikke dukket opp ennå.
Ingrid opplever at hele livet er en stor gjentakelse, hun venter hele tiden på å bli ferdig, ferdig med frokosten, ferdig med skoledagen, ferdig med oppgaver som skal løses. Hun har ikke lenger noe mål i livet utover å holde ting i gang hjemme og på skolen, det gjelder å være forberedt på alt – tenker Ingrid.
Jan på sin side får en ny stilling og blir avdelingsdirektør i departementet. Etter litt urolig famling i sin nye posisjon, men med gode råd fra Julie opplever han en ny vår med energi og nye muligheter. Han går inn i et forhold til Hanne, men er svært ambivalent til hva han skal gjøre: fortelle Ingrid alt og be om skilsmisse eller bryte med Hanne. Han prøver det siste en stund, men ender opp med å «ta en pause» fra ekteskapet.
Ingrid og Jan har et vennepar som de har vært mye sammen med særlig da barna var små, de blir stadig invitert på hytta deres, men nå er det for å være der som en buffer mellom mann og kone slik at de ikke krangler i ett.

Livet er imidlertid ikke slik at man kan være forberedt på alt, så da Jan forteller Ingrid at han trenger «en pause» fra ekteskapet, faller tingene fra hverandre for Ingrid. Det blir en periode med nyorientering for alle parter og i noen henseende blir det kanskje et bedre liv for dem.

Boka tar nok deler av samfunnet på kornet, kravet om å leve ut sine lyster, man gjør som alle andre og kommer inn i en gjenkjennelig strøm av hendelser, men hva så?  Anmelderen i nrk skriver at det er nei og nei, men ingen ja – og det savner jeg. Et optimistisk ja til livet, til mening og innhold hadde vært herlig, men kanskje en annen gang?