Publisert i bøker

Lyset bak øynene

Lyset bak øynene er oppfølgeren til Der fire veie møtes av Tommi Kinnunen. I denne romanen er det Helena og hennes nevø Tuomas som er hovedpersonene, men vi får også se livene til de andre i familien fra en annen vinkel og noen flere år framover. Kinnunen er en fabelaktig forteller, jeg må bare si det med en gang! Han får personene til å tre fram og bli levende mennesker – og det er bokas styrke.

Helena må flytte fra familien for å gå på blindeskole når hun er ni år. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan hun lengter hjem, den strenge skolen og hvor hardt hun må jobbe for å klare alt. Vi får høre om Tuomas som er yngste sønn til Johannes, Helena sin bror. Han går på biblioteket for å låne en bok, en bok som kan fortelle ham om han er homofil. Han flytter fra Lopotti, en liten by i Nord-Finnland til Helsingfors, der det er enklere å leve med sin legning. Han ønsker å møte familiens forventninger, men han har også en drøm om å stifte sin egen familie.

Helena utdanner seg til pianostemmer og treffer Kari, mannen hun gifter seg med. De er stormende forelsket og de vil gjerne ha barn, men Helena aborterer flere ganger og Kari viser fram noen svært ubehagelige sider av sin personlighet.

Vi kommer tett på hele familien og får glimt av deres historie både i fortid og den de lever ut akkurat nå.

Det er en gripende roman, både livssituasjonen til den enkelte og miljøet de lever i er så godt og levende beskrevet. Jeg vil anbefale å lese Der fire veier møtes først, for ellers kan det lett bli strevsomt å få alt til å henge sammen.

Det er flere som har skrevet om boka blant andre Tine, Kleppanrova og Rose Marie

Publisert i bøker

Samtaler med katten

Noen ganger er behovet for å lese en kosebok særdeles påtrengende. Denne boken av Eduardo Jáuregui med forsidebildet, blurben og det hele så ut til å være den perfekte søndagettermiddagboken. Det var den også, for i løpet av noen timer var den lest. Mens jeg leste boka kom jeg på at jeg for et par måneder siden hadde lest en bok som lignet denne Ditt andre liv begynner når du forstår at du har bare ett av Raphaëlle Giordano. Begge bøkene handler om damer som må ta et oppgjør med sin livsstil, sine valg og finne en ny retning.

Samtaler med katten har spanske Sara León som hovedperson. Hun har flyttet til London sammen med Joaquin, men forholdet mellom dem er langt fra hva det en gang var. Hun oppdager at han har hatt en elskerinne i to år og i stedet for å ydmyke seg og be om tilgivelse slik Sara ønsker, gjør han det slutt mellom dem og Sara må flytte ut. Rett før denne oppdagelsen kommer katten Sibylla inn i livet hennes og dette er en katt som til og med kan snakke. Sara er knust, gråter og raser og vil egentlig gi opp. Katten gir Sara gode livsråd og gjennom denne dialogen finner Sara tilbake til sin sanne kreative sjel, et sunnere liv gjennom katha yoga, vegetarianisme og sykling til jobben. Hun forsoner seg med morens død og finner tilbake til familien. Ja, også øyner vi en ny mann i en ikke så fjern framtid. Boka er lettlest, men som sin forfatter er Sara også opptatt av relasjoner på jobben, bli kjent med de du arbeider med, mer enn bare det overfladiske – og ikke minst ha det gøy på jobben. Det var kanskje det beste med denne boka for ellers ble det litt mye katteliv for meg…

Ditt andre liv begynner når du forstår at du bare har ett – her er det franske Camille som er hovedperson. På vei hjem kjører hun i grøfta og i et håp om å få hjelp med bilen treffer hun Claude Deponel. Det er ikke bare bilen som har kjørt i grøfta –  hun selv er utslitt av jobb, rutiner og et trist ekteskap. Claude forteller at han er «rutinolog» og hun lider av langt fremskredet «rutinisme». Han tilbyr seg å hjelpe henne med å komme ut av denne lidelsen. Claude gir henne oppgaver som hun skal løse og hun får små brev og oppmuntringer på veien fra ham. Sakte tar Camille et nytt grep om livet sitt, hun våger å gjøre det hun har drømt om og gir seg selv gjennom denne forandringen en ny start. Hun har den samme mannen, barnet, leiligheten, men hun har en ny tro på seg selv og er ferdig utdannet «rutinolog» – klar til å hjelpe andre.

Dette er nok en bok som havner i hylla «lettlest dameroman», men om du tror at du er angrepet av «rutinisme» kan det være en ide å sjekke lista bak i boken slik at du raskt kommer deg på beina igjen.

Som Claude så vist sier til Camille: «Jeg – dvs du Camille, er den eneste som en ansvarlig for mitt liv og min lykke». Skriv det på en Post-It lapp les det hver dag.

Som pausebøker fungerer disse to helt utmerket, kanskje man til og med får noen nye ideer?

 

Publisert i bøker

Der fire veier møtes

I over ett år har jeg hatt denne bejublede romanen liggende ulest. Det er nesten en skam, men endelig ble den lest og for en flott opplevelse det var! Tommi Kinnunen debuterte med denne boken om de fire markante personlighetene jordmoren Maria, datteren hennes fotografen Lahja, svigerdatteren Kaarina og mannen til Lahja Onni. Romanen foregår i tidsrommet 1895 til 1996 og det er de fire personene som forteller hver sin del av hendelser gjennom disse årene. Romanen begynner med jordmoren Maria som får datteren Lahja utenfor ekteskap. Hun er ung når hun begynner arbeidet som jordmor og de gamle nærkonene ser på henne med mistenksomhet, men Maria er flink og klarer ofte å redde både barnet og den fødende. Hun er samtale emne ved mange middagsbord på grunn av at hun bor alene med datteren, men hun bryr seg ikke om folkesnakket og de har bruk for henne. Datteren Lahja får også et barn, Anna utenfor ekteskap, men hun vil ikke leve alene slik som moren gjorde og gifter seg med Onni. De får barna Johannes og Helena, men Onni legger vekt på at Anna også er hans datter. Lahja velger å utdanne seg til fotograf, et moderne yrke og hun er en sterk kvinne med tydelige meninger. Det blir krig og Onni reiser. Det er vanskelig på alle måter, men de klarer seg og når krigen er over kommer Onni tilbake tydelig preget av krigen. Han finner seg ikke til rette i ekteskapet og drar stadig vekk fra familien. Vi får også høre om de samme hendelsene ut i fra Kaarina sitt ståsted. Hun er gift med Johannes og kommer fra en familie med mye glede, spøk og moro. Hun møter Maria og svigermoren Lahja, det er ikke lett å bo flere generasjoner i samme hus og mye forblir usagt mellom dem. Maria dør og Onni dør, Lahja blir stadig krassere og ingen orker å ha noe med henne å gjøre.

Det er en familie med stor taushet, en skulle tro at de ville ønske å flytte fra hverandre, men de blir. Dette er en usedvanlig slektshistorie fortalt med innlevelse og den nødvendige distanse. Personene blir levende mennesker og de viser deg livet sitt i alle fasetter. Anbefales!

Publisert i bøker

Godnatthistorier for seksåringen

I mange familier er leggetid også lesetid. I Godnatthistorier for seksåringen finner vi ti historier som nok en del foreldre husker fra sin barndom. Det er bibliotekar og redaktør Rigmor Dina Farstad som står bak utvalget og det er kvalitetsfortellinger av norske forfattere og illustratører som er valgt ut. Her finner vi blant annet Fru Andersen har hump på halen av Trond Brænne, illustrert av Per Dybvig, Klabert av Tor Åge Bringsværd, illustrert av Thore Hansen, Maju av Gro Dahle med illustrasjoner av forfatteren(!), Egil og pappa treffer elgen av Camilla Kuhn som skriver og illustrerer bøkene sine selv og Skolelæreren og myggene av Alf Prøysen, illustrert av Nils Aas. Bøkene fortellingene er hentet fra, er utgitt i tidsrommet 1959 til 2013 og det gjør at flere fortellinger som knapt finnes i en bokhandel, på nytt kan nytes av unge lesere og ikke minst at både foreldre og besteforeldre kan gjenoppleve gode lesestunder. Bøkene finnes på biblioteket, jeg har sjekket, men det er dette med å eie sin egen godnattbok da…

Fortellingene er illustrert med de opprinnelige illustrasjonene og for de som leser bildebøker er det fint å se at de av illustratørene som ennå lever, fortsatt er aktive og har utviklet både strek og fortellerglede i sine aller nyeste bøker.

Jeg lurer litt på hvorfor det akkurat er seksåringen som er valgt som målgruppe, for dette er fortellinger som har en stor spennvidde både i alder og forståelese.

Når det er sagt ble jeg veldig begeistret for denne boka, fortellingene er forskjellige, lange nok til en fortelling om kvelden og  gir en smakebit på noe av det som finnes i den rikholdige og gode barnelitteraturen vi har.

Jeg fikk boken fra Figenschou forlag

Publisert i bøker

Du må ikke la Dua kjøre bussen

Forfatter og illustratør Mo Willems har laget flere bildebøker om Dua. To av bøkene er oversatt til norsk av Hege Schøyen og formidler en tydelig muntlighet og understatement som selv svært unge lesere kan få med seg. Første oppslag viser bussjåføren som sier hei, han skal et lite ærend og ber leseren passe på at Dua ikke kjører bussen. Dua vil veeeeldig gjerne kjøre  buss, han ser seg selv sitte ved rattet i ulike positurer og han begynner straks å argumentere for å få lov til å kjøre bussen. Det går fra å spørre pent, trygle til raserianfall og høylytt skriking. Leseren er den usynlige men prinsippfaste personen som avslår alle bønner og blir belønnet med ros fra bussjøføren. Dua surmuler, men så kommer den på at å kjøre lastebil er jo enda kulere…

Den andre boka heter Ikke la Dua legge seg for sent. Alle som har argumentert med et overtrøtt barn om viktigheten av å sove nok og at nå, nå er det faktisk sengetid, vil kjenne seg igjen i boka. Jeg tror også at barn vil kjenne seg igjen eller om ikke annet kjenne igjen søsken. Her er det overbevisende argument som: jeg er ikke trøtt, duer trenger veldig lite søvn, jeg må på do, jeg vil så gjerne snakke litt med deg, bare fem minutter til… Hørt dette før?

Tegningene i disse bøkene er enkle, men svært uttrykksfulle. Dua regjerer stort sett alene på oppslaget og dette gjør at flaten, figuren og teksten oppleves som en fin og gjennomarbeidet helhet. Jeg har ikke lest bøkene sammen med folk i målgruppa, men jeg hadde en strålende lesestund og jeg tenker meg at det vil nok mine yngre medlesere også ha.

Mo Willems har fått Coldecott Honor Books 2004 for Don´t Let the Pigeon Drive the Bus

Jeg fikk bøkene av Figenschou forlag

Publisert i bøker

Djevelen i den hvite byen

Denne romanen fikk jeg av Font i 2016 og den har ligget i haugen av uleste bøker, hvorfor? Kanskje fordi den ved første gjennomsyn ser ut som en bok om bygging av en by og en skrudd morder, dvs to historier som ikke har noe med hverandre å gjøre? Jeg tok feil, delvis feil. Boka handler om den dynamiske Daniel Burnham og hans visjon om å få Verdensutstillingen til Chicago og bygge noe som ingen hadde sett tidligere og det handler om psykopaten dr. H.H.Holmes som svindler og myrder og likevel gjennom flere år unngår å bli tatt.

Jeg begynte lesingen med intensjonen «å få leste den», men jeg ble raskt fascinert av både Burnham og situasjonen han stod i med å få overbevist nasjonen om at Chicago var det rette stedet å ha Verdensutstillingen og at de var i stand til å lage en utstilling som skulle overgå utstillingen som nettopp hadde vært i Paris der Eifel hadde bygd et elegant og høyt tårn, en utfordring både for arkitekturen og ingeniørkunsten. Jeg ble imponert over hans evne til å overtale de beste av arkitektene, og landskapsarkitekten Frederick Law Olmsted til å bli med på dette eventyret. George Ferris bygde et formidabelt hjul med vogner som kunne ta en mengde mennesker opp i luften- litt ironisk at det senere ble kalt pariserhjul, siden dette ble utstillingens mest besøkte attraksjon. 

Dr. H.H. Holmes er et av mange pseudonym som Herman Webster Mudgett brukte for å nå sine mål – bli rik og nyte makten over unge kvinner og barn i det i de døde. Det er rystende lesing hvordan han kaldt og rolig innynder seg hos unge kvinner, får dem til å føle seg som verdens midtpunkt, for senere å ta livet av dem og tjene penger på skjelletene deres. 

Det er forfatteren Erik Larson som står bak denne boka og han har gjort grundig research rundt byggingen av Den hvite byen og personene som stod bak dette eventyret. Det samme gjelder også dokumentasjonen rundt dr. H.H.Holmes. Jeg synes dette var lærerik lesing, Larson lar oss få et innblikk i samfunnet på 1890-tallet, holdningene til de som var ledende i samfunnet og forholdene arbeiderne levde under. Boka er på ca 500 sider, av dette utgjør noter og kilder vel 40 sider. Det er en spennende historie og har du interesse for samfunn og historie kan den virkelig anbefales.

Publisert i bøker

Guden; Når makt er alt du har

Det er full fart fra første side i Jørgen Jæger sin siste bok Guden. Dette er tiende bok om lensmann Ole Vik og de andre kollegene ved politiet i Fjellberghavn. Det er politioverbetjent Cecilie Hopen som er hovedpersonen i denne romanen, mens Ole Vik har fått en annen rolle. Det starter dramatisk med et torpedooppdrag som går veldig galt. Deretter blir ordføreren og politistasjonssjefen Marte Mellingen beskutt på et folkemøte. Ordføreren blir drept og Marte Mellingen blir kritisk skadet og sendt til sykehuset. Det blir ropt «Allahu akbar» rett etter at skuddene er avfyrt. Politiet mottar desperate meldinger fra folk, men oppdager at de er stengt inne i sitt eget lokale og får ikke ut biler eller folk. Hva skal de gjøre? Hvem står bak dette? Er det terrorister som står bak? Politiet får mange spørsmål å hanskes med og alt er langt fra hva det ser ut som. 

Ole Vik har blitt samboer med Marte Mellingen og hennes tre barn. Han får den vanskelige oppgaven å ta seg av barna, gi dem trygghet og samtidig ta seg av sin egen virksomhet. 

Det er drivende spennende, det er absolutt en pageturner, men dette skjer på bekostning av persontegningene. Vi blir kjent med Cecilie, Jostein og Morten som er hennes nærmeste medarbeidere i denne saken. Ole Vik er i bakgrunnen og om du ikke har lest noen av de andre bøkene om Ole Vik & Co blir referansene til hva som har hendt tidligere mange og man føler behov for å vite litt mer. 

Jørgen Jæger skriver spennende krim, ingen tvil om det, men noen flere refleksjoner rundt livet i samfunnet Fjellberghavn og folk som bor der hadde gjort lesingen til noe mer enn «bare» spenning.

Boka kan absolutt anbefales som «avslappende» lesing, i vårt feriehus ble den raskt snappet av en annen så fort jeg la boka fra meg. Spennede krim som holder hele veien til siste side.  Jeg fikk boka fra forlaget.

Publisert i bøker

Nøtteskall 

Ian McEwan er en formidabel forfatter, han skriver så intenst slik at jeg ser personer og situasjoner for meg. Denne gangen er det et ufødt foster som er fortelleren, det setter noen sterke begrensinger for forfatteren, men samtidig gir det et godt bilde på hvor ufullstendig det enkelte menneske kan oppfatte situasjoner. Det er et særdeles våkent foster som forteller, han – det er en han for han har sett en liten «mark» mellom beina sine – har sammen med sin mor som sover dårlig om natten lyttet til diverse radioprogram og fått mye kunnskap om verden rundt seg. Mammaen har og en forkjærlighet for vin og han – fosteret! – elsker Cuvée le Charnay Menetou-Salón Jean-Max Roger, han kan ikke si nei.

Moren, Trudy og hennes elsker Claude planlegger å myrde faren til fosteret, som er broren til Claude. Fosteret prøver å tenke ut hva han kan gjøre, men selv om han prøver å ta livet av seg ved å slynge navlestrengen rundt halsen er livskraften større enn evnen til å dra til. Faren, John er forlegger og poet. Han har flyttet ut av hjemmet sitt og overlatt det til Trudy slik at hun skal få litt rom og de skal finne tilbake til hverandre, men Trudy har ingen planer om gjenforening John har funnet et nytt poetisk talent og tar henne med seg til Trudy og Claude og forteller at han vil kaste dem ut av huset og flytte tilbake. Dette får fart i mordplanene og de går til verket.

Det er en utrolig historie, den er på sitt skrudde vis morsom og som jeg innledet – Ian MC Ewan skriver fantastisk godt. Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale boken på det varmeste.