Publisert i bøker

Samtaler med katten

Noen ganger er behovet for å lese en kosebok særdeles påtrengende. Denne boken av Eduardo Jáuregui med forsidebildet, blurben og det hele så ut til å være den perfekte søndagettermiddagboken. Det var den også, for i løpet av noen timer var den lest. Mens jeg leste boka kom jeg på at jeg for et par måneder siden hadde lest en bok som lignet denne Ditt andre liv begynner når du forstår at du har bare ett av Raphaëlle Giordano. Begge bøkene handler om damer som må ta et oppgjør med sin livsstil, sine valg og finne en ny retning.

Samtaler med katten har spanske Sara León som hovedperson. Hun har flyttet til London sammen med Joaquin, men forholdet mellom dem er langt fra hva det en gang var. Hun oppdager at han har hatt en elskerinne i to år og i stedet for å ydmyke seg og be om tilgivelse slik Sara ønsker, gjør han det slutt mellom dem og Sara må flytte ut. Rett før denne oppdagelsen kommer katten Sibylla inn i livet hennes og dette er en katt som til og med kan snakke. Sara er knust, gråter og raser og vil egentlig gi opp. Katten gir Sara gode livsråd og gjennom denne dialogen finner Sara tilbake til sin sanne kreative sjel, et sunnere liv gjennom katha yoga, vegetarianisme og sykling til jobben. Hun forsoner seg med morens død og finner tilbake til familien. Ja, også øyner vi en ny mann i en ikke så fjern framtid. Boka er lettlest, men som sin forfatter er Sara også opptatt av relasjoner på jobben, bli kjent med de du arbeider med, mer enn bare det overfladiske – og ikke minst ha det gøy på jobben. Det var kanskje det beste med denne boka for ellers ble det litt mye katteliv for meg…

Ditt andre liv begynner når du forstår at du bare har ett – her er det franske Camille som er hovedperson. På vei hjem kjører hun i grøfta og i et håp om å få hjelp med bilen treffer hun Claude Deponel. Det er ikke bare bilen som har kjørt i grøfta –  hun selv er utslitt av jobb, rutiner og et trist ekteskap. Claude forteller at han er «rutinolog» og hun lider av langt fremskredet «rutinisme». Han tilbyr seg å hjelpe henne med å komme ut av denne lidelsen. Claude gir henne oppgaver som hun skal løse og hun får små brev og oppmuntringer på veien fra ham. Sakte tar Camille et nytt grep om livet sitt, hun våger å gjøre det hun har drømt om og gir seg selv gjennom denne forandringen en ny start. Hun har den samme mannen, barnet, leiligheten, men hun har en ny tro på seg selv og er ferdig utdannet «rutinolog» – klar til å hjelpe andre.

Dette er nok en bok som havner i hylla «lettlest dameroman», men om du tror at du er angrepet av «rutinisme» kan det være en ide å sjekke lista bak i boken slik at du raskt kommer deg på beina igjen.

Som Claude så vist sier til Camille: «Jeg – dvs du Camille, er den eneste som en ansvarlig for mitt liv og min lykke». Skriv det på en Post-It lapp les det hver dag.

Som pausebøker fungerer disse to helt utmerket, kanskje man til og med får noen nye ideer?

 

Publisert i bøker

Himmlers kokk

Himmelrs kokkEr det muuulig, sier barnebarnet hver gang han forundrer seg over noe. Dette uttrykket har han nok hørt fra mammaen og adaptert det til sitt bruk. Siden vi alle synes han er et av verdens mirakler, har vi andre i familien en tendens til å ape etter ham og bruke uttrykket når det måtte passe slik. Når det gjelder denne boken, passer uttrykket! Himmlers kokk er morsom, sørgelig, hjerteskjærende, glad, livsbejaende og utrolig, ja, er det rett og slett muuulig å skrive slik at latter og tårer sitter like løst? Boken handler om Rose og hennes liv. Hun ble født i 1907 og vokste opp i en armensk familie i en liten landsby. Familien ble utslettet i forbindelse med tvangsdeportasjonen av armenere rett før første verdenskrig. Rose slapp unna og fordi hun var vakker ble hun tatt vare på av en muslimsk mann og fikk bo i hans hus. Hun kommer seg videre til Frankrike og der treffer hun sitt livs kjærlighet Gabriel Beaucaire. Rose lager mat, nydelige retter som forfører både mannen i gata, de mektige og de farlige. Hun og Gabriel åpner en restaurant i Paris på begynnelsen av 1930-tallet og gjestene strømmer på. Verdenspolitikken kommer også gjennom dørene til den lille restauranten og dette får grusomme konsekvenser for Rose og den vesle familien hun nå har fått. Når krigen kommer til Paris, kommer også tyskerne inn i restauranten og Himmler «oppdager» henne. Hun blir Himmlers kokk og hun møter det tyske maktapparat, noe som får helt andre konsekvenser for henne enn det hun (og vi) kan forestille oss.
Det kokekunsten og livsmotet som holder Rose oppe, hør bare her:
Livet er som en bok du liker, en fortelling, en roman, en historiebok. Du blir knyttet til personene og lar deg rive med av det som skjer. Mot slutten har du ikke lyst til at det skal være over, enten du skriver eller leser. Sånn er det med meg. Spesielt fordi jeg ennå har så mye jeg skulle ha gjort og sagt.
Jeg vet at leppene mine vil fortsette å bevege seg, også når de er blandet med jord, og at de vil fortsette å si ja til livet, ja, ja,ja….
Boken beskriver tap, raseri over livets brutalitet og sorgen over å miste sine næreste og kjæreste, men igjen så er det dette fantastiske livsmotet som slår igjennom og gir energi og leseglede. Stemningen i boka får meg faktisk til å tenke på Storm i juni av Irène Némirovsky, kanskje jeg er helt på jordet her, men…

Forfatteren Franz-Olivier Giesbert har skrevet flere bøker, men dette er den første på norsk og det er bare å håpe på mer! Takk til Pax for leseeksemplar,

Publisert i Krim

Nådeløs vår

Nådeløs vårÅ lykke, for noen  dager siden fikk jeg Louise Penny: Nådeløs vår fra Silke forlag. Jeg ble umiddelbart usosialt fordypet i kosekrim fra Canada, nærmere bestemt Québec og landsbyen Three Pines. Dette er tredje boken i serien om førstebetjent Armand Gamache, teamet hans og innbyggerne i den bortgjemte, men akk så superkoselige landsbyen Three Pines. Denne gangen er det en spiritistisk seanse som er utgangspunktet for forbrytelsen, et mord på Madeleine som er beundret og elsket av alle i landsbyen. Det viser seg selvsagt at ikke alle elsker Madeleine, men det er jo ikke akkurat hat heller, bare å bli …
I tillegg til mordgåten kjemper Gamache mot sine fiender i det sentrale politihovedkvarteret. Her blir det spredt falske rykter som ikke bare går ut over ham selv, men og familien noe som setter ham under et veldig press. Gamache vandrer rundt i landsbyen, snakker med folk, lytter både til det de sier og ikke sier. Han kaller inn betjent Yvette Nichol, meget mot resten av teamet sin vilje og hun bidrar på sin sedvanlig uforskammede og ufølsomme måte å sette følelser i sving. Både Nichol og betjent Lemieux har sine kontakter som de forer med opplysninger om utviklingen av saken og det virker som det rakner i alle ender for den brave førstebetjenten. Vi får også møte flere av landsbyboerne og får litt mer innblikk i dem og deres liv i denne boken. Vi møter Clara og Peter som er kunstnere, Peter er velrenomert, men Clara har nettopp fått vite at en kunsthandler vil komme og se på det siste bildet hennes. Hun har laget et flott bilde, men en bemerkning fra Peter får henne til å tvile på at det er rett, at hun er på rett vei, at fargene er riktige og en kunstnerisk sperre bygger seg opp. For Peter han vil henne vel ikke annet enn vel? Så har vi Odile og Giles, Odile som skriver utrolig dårlige dikt og Giles som snakker med trær og lager nydelig møbler av døde trær. Dessuten bor en av Canadas mest kjente lyrikere i landsbyen, den rasende Ruth som denne gangen plutelig blir mor til to andunger. Disse glimtene fra landsbylivet er den superkoselige delen. Det er heller ikke måte på hvor mange deilige måltider, velduftende kaffekopper og nystekte croissanter som blir fortært i denne boken! Egentlig er dette en bok som burde leses som belønning med ti siders nytelse hver kveld, men hva gjør jeg? Dykker inn i historien og rører omtrent ikke på meg før boken er ferdig lest… det var herlig så lenge det varte. Lure på når neste bok kommer?

Publisert i Bibliotek, Uncategorized

Spontanplanlegging

leoDet er da ingen som driver med spontanplanlegging? Joda, når deadline for å leve stoff til annonse er noen minutter unna eller når noen har sett hva du har skrevet i annonsen og så spør hva dette egentlig betyr – da driver man med spontanplanlegging! Jeg har selvsagt ingen andre bibliotekarkolleger som gjør noe slikt, men å skal en stakkar gjøre da? De gangene det har vært påkrevet med slik plutselig planlegging, har dette dessverre ført med seg mye arbeid for mine kolleger. Særlig de gangene hvor jeg har planlagt, reist vekk og de har måttet gjennomføre…. Straffen min har da vært at jeg har blitt minnet om disse episodene hver gang jeg har prøvd meg med: kanskje vi skulle… Denne gangen skal jeg ikke reise vekk, men de fleste på jobben er likevel involvert i tiltaket. Det  er feiringen av den Internasjonale Teddybjørndagen som står på. Jeg hadde trodd det skulle gå fint å slippe unna med en litt bamsefokusert eventyrstund, men – neida! En barnehage skrev en e-post og lurte på hva Den Store Bamsefesten var. Det var her spontanplanleggingen ble satt i verk! I morgen skal det synges, serveres bamsemat (det var en ganske bestemt føring på at det skulle være sunn Bamsemat – altså ikke Bamsemums og whisky denne gangen), leses eventyr og ha navnekonkurranse for å gi navn til en foreløpig navnløs bamse. Jeg har luftet tanken om at vi skulle lære oss Balo´s dans fra Jungelboken, men ingen vil og ingen vil prøve å få tak i bamsekostyme. Siden jeg er en ekstrem fredelig person har jeg avstått fra å gå ut på Biblioteknorge og spørre om noen kan låne meg en bamsekostyme, like greit kanskje når man tenker tilbake på reaksjoner på andre spørsmål som har blitt stilt. Da er det vel bare å ønske oss selv og alle andre som skal feire: La det stå til – og håp på det beste!