Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Og hurra igjen, Ragnar Aalbu har laget en ny og herlig bildebok! Denne gangen om det lille reinsdyret som ikke er så glad i snø og kulde og som gjerne vil gjøre som fuglene, fly til syden.  Reinsdyr kan ikke fly, bortsett fra Rudolf… men hvis han kan så er det vel ikke umulig å lære seg å fly for en liten rein? Julenissen og Rudolf er jo bestevenner, kanskje det er en sammenheng der? Onkel Ingvar prøver å overbevise ham om at julenissen ikke finnes på samme måte som at enhjørninger og pandaer heller ikke finnes, men hva vet vel han om det… Den vesle reinen spør ugla om hjelp og ugla kan hjelpe. Hun husker den første delen av opplæringen, men den andre delen? Hva var det nå det var? Den velse reinen øver seg, men det går ikke så bra før ugla endelig kommer på hva som må til for å kunne lære seg å fly. Da går alt så meget bedre!

Det er alltid en fryd å lese den ofte minimale, men presise teksten til Aalbu. Bildene inneholder også en hel historie og tilsammen blir det en flott opplevelse der bilde og tekst henger vakkert sammen og gir både leser og medleser en god stund i fryd og forundring. Oppslaget der ugla endelig kommer på hvordan man lærer å fly er helt genialt løst, jeg måtte lese det flere ganger før det sakte gikk opp et lite lys for meg. Nydelig bok, anbefales! Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Har du lest Gutten i den stripete pysjamasen? Alt som er ødelagt er enslags oppfølger til den boka.  I denne romanen av John Boyne møter vi Gretel Fernsby på 91 år, hun har bodd i London i 70 år, men er opprinnelig fra Tyskland. Gretel bor meget behagelig i London i en leilighet som hun og mannen eide. Mannen er død, men Gretel har et enkelt og behagelig liv. Hun prøver så godt hun kan å ikke tenke tilbake på sin barndom og ungdom og hun gjør sitt ytterste for at ingen andre skal interessere seg for henne. Dette går strålende til en ung familie flytter inn i etasjen under. Hun blir kjent med den lille sønnen Henry og de utvikler et fint vennskap. En dag overhører Gretel en voldsom krangel mellom foreldrene og hun finner en redslagen Henry i hagen der han prøver å gjemme seg unna. Det blir tydelig for Gretel at her er det mer enn bare en krangel og for å redde Henry må hun gjøre noe. I annethvert kapittel får vi høre om Gretels barndom og ungdom. Hun ble født i Berlin, hun hadde en lillebror, Bruno, faren var kommandant ved en beryktet konsentrasjonsleir i Nazi-Tyskland og moren triveds godt med å være konen til en velstående mann. Etter krigen rømmer Gretel og moren til Paris og opplever der noen vonde år før Gretel flytter først til Australie og så til London. Gretel vet at hun indirekte er skyld i at broren dør. Hun prøver å legge bak seg både fortiden som barn av en nazist og det hun forårsaket ved å erte opp broren. Når hun ser hva faren i den unge familien gjør med kona og sønnen blir hun opprørt. Endelig tørr hun å handle og slik gjøre opp for gamle unnlatelser og synder.

Det er en fasinerende bok. Når Gretel møter den unge familien er det som dørene til fortiden sprenges og hun må tenke tilbake på livet sitt. Hun tenker på kjæresten Kurt som kom seg unna krigsforbrytelsene han var med på. Hun tenker på hvordan hun og moren ble behandlet i Paris og hun tenker på datteren som hun fødte for mange år siden. Det er slett ikke nødvendig å lese Gutten i den stripete pysjamasen for å ha glede av denne boken, men den er også en svært god bok, så hvorfor ikke? Alt som er ødelagt er en interessant og flott bok som jeg gjerne anbefaler. Jeg lånte boka på biblioteket.

Jeg har ikke lest noe av Geraldine Brooks tidligere, men dette er en forfatter som gjør grundig research til bøkene sine. Flere av romanene hun har skrevet tar utgangspunkt i en faktisk hendelse slik som denne der forlaget skriver: Inspirert av den sanne historien om fullblodshesten Lexington, som ble USAs fremste avlshingst….

Romanen følger tre tidslinjer: En fra Kentucky 1850 og framover, en fra New York City 1954 og noen år fram og den siste fra Washington D.C. 2019 og 2020. Boken begynner og slutter med tiden 2019 -2020. Vi møter Theo, doktorgradstudent i kunsthistorie som for tiden bor Washington. Faren som var diplomat ble drept i Afgahistan og moren som opprinnelig var fra Lagos flytter tilbake og gifter seg igjen. Theo har bodd rundt omkring i verden i et beskyttet miljø, men han har likevel kjent på rasismens stigmatisering og begrensingene det setter på livet hans. Da naboen dør og konen hans rydder ut får han tak i et bilde av en hest og en slave som holder hesten. Det er et betagende bilde og han kjenner en sterk trang til å finne ut mer om dette. Theo møter Jess som er leder for konserveringssenteret ved Smithsonian museet, sammen finner de ledetråder til hans maleri og hun oppdager at i museet står skjelettet av hesten Lexington den mest berømte fullblodshesten i USA. Historien fra 1850 og framover handler om Jarrett Lewis, slaven som fulgte hesten Lexington fra vugge til grav. Jarret var sønn av Harry en frikjøpt slave. Harry var en svært dyktig hesteoppdretter og -trener. Han overtaler Jarretts eier Warfield til å la en av de fineste hoppene hans bli bedekket av en av datidens store løpshester. Warfiled går med på det og føllet blir senere den berømte Lexington. Føllet skal egentlig være faren Harry sin årslønn, men hesten og Jarrett blir kjøpt av Richard Ten Broek og han lar Jarrett trene hesten til å bli en fantastisk løpshest som vinner det ene racet etter det andre. På denne tiden er det vanlig blant eliten å få malt ridehestene sine. Maleren Thomas J. Scott har fått sin opplæring av Edward Troye som var datidens store navn innefor dette kunstfeltet. Scott reiser omkring og er heldig og får et oppdrag om å male Lexington av Warfield. Jarrett må holde Lexington slik at han står rolig og det oppstår en forståelse mellom Jarrett og Scott selv om Jarrett synes Scott har mange rare ideer. Ett av bildene Scott malte får vi møte i fortellingen om Martha Jackson. Hun er gallerist og har spesialisert seg på moderne kunst. Hun ønsker å stille ut bilder av Jockson Pollock blant annet, men hjemme hos seg har hun et bilde av moren som rir på en hest som stammer fra Lexington. Hushjelpen hennes trenger penger til å hjelpe broren som studerer og hun tar med seg et bilde de har hatt i familien i mange år. Hun ser med en gang at det er et bilde av Scott og at dette må være den berømte hesten Lexington. Hun tilbyr det til en kunstinvestor, men han venter med å bestemme seg. Da kan hun endelig kjøpe bildet som hun egentlig brenner etter å eie og hun beholder det gjennom hele livet.

Vi møter disse personene gjennom flere kaptiler og vandrer fra den ene tidsperioden til den andre. Det går helt fint for de er godt merket og de er svært forskjellige. Likhetstrekket er at karakterene er besatt av arbeidet sitt. Jarrett elsker hesten og gjør alt for ham. Scott nyter å male den vakre hesten og gutten som trofast står ved siden av ham. Martha vet at hun ikke kan bli en eminent maler, men hun kan se hvem som har det i seg og hjelpe dem fram. Theo bruker sitt intellekt, vennlighet og omsorg til å hjelpe, noe som koster ham dyrt og Jess har hele sitt liv vært opptatt av bein, noe som fører henne til spennende oppdrag og ny kunnskap.

En av mange tråder i denne romanen handler om rasisme. Det er overtydelig i fortellingen fra 1850, mer enn tydelig nok i fortellingen fra 1950 og beklemmende tydelig og gjenkjennelig i fortellingen fra 2019 -2020. Det er en interessant bok og fordi det er tatt utgangspunkt i en hest som har levd og flere personer som kan verifiseres blir det en slags dokufiksjon, men med hovedvekt på fiksjon. Jeg likte boka veldig godt og skal virkelig lese flere av bøkene til denne forfatteren.

Jeg så en omtale av denne romanen Grå bier av Andrej Kurkov og tenkte at det kunne være interessant å lese noe av en ukrainsk forfatter. Var den så god som jeg trodde? Jeg må innrømme at starten var litt treg for meg, kanskje jeg hadde forventet noe helt annet? Men slik det ofte er tok boka seg kraftig opp etter hvert og den ble en fryd å lese. Romanens hovedperson er Sergej Sergeitisj. Han er birøkter og bor i den vesle landsbyen Lille Starhorodivka i Donbas regionen. Alle i landsbyen, unntatt hans firende fra barneskolen Pasjka har forlatt landsbyen. Hans eks-kone og datteren har reist, strømmen har vært borte i tre år, men de to fiendene/vennene holder ut. Det skytes stadig vekk, men ikke så mye akkurat i landsbyen. Sergej er bekymret for biene sine, de blir redde når det skytes rundt dem og han tenker mye på hvordan det skal bli når våren kommer og de skal ut og arbeide. Sergej er uføretrygdet på grunn av arbeidet i gruvene, men på grunn av urolighetene kommer verken trygd eller annen post fram. Kirken i landsbyen ble truffet av en bombe og der fant Sergej mange vokslys som han tok med seg. De kommer nå til nytte siden strømmen er borte. Det blir vår og han bestemmer seg for å ta med seg bikubene og finne et roligere sted for dem. Han laster bikubene opp i den gamle Ladaen sammen med alt man trenger for å være bortreist til over sommeren.  Han kommer til et vakkert og rolig sted, møter Galja som driver butikken og slår seg ned. Det blir et varmt vennskap med Galja og alt er fint til person med PTSD går løs på bilen hans og en av bikubene. Galja råder ham til å reises videre og det gjør han. Han var en gang på en birøkterkongress og der møtte han Ahtem, en tartar. Nå kommer han på at han besøke Ahtem på Krim og kanskje få sette bikubene sine i hans hage. Etter mye. strev kommer han fram, men oppdager at Ahtem har vært bortført i to år. Familien hans derimot tar godt i mot ham og han får sette bikubene sine sammen med deres. Sergej får oppleve hvor vanskelig det er å være en minoritet i et stort land. Han er selv turist og må komme seg ut av Krim innen nitti dager. Han opplever hvor fint det er å få hjelpe andre og ikke minst ha noen som venter på en.

Det ble etter hvert en god opplevelse å lese denne romanen. Kurkov skaper noen personligheter som trer tydelig fram og gir dybde til fortellingen. Sergej som har vært mest opptatt av seg selv og sitt, løfter blikket og ser andre mennesker og at han kan ha et bidrag inn i livet deres. Her er noen smakebiter:

Hun ga enkle og forståelige anledninger til ettertanke. For en kvinne gir alltid flere anledninger til ettertanke enn en mann. (s.181)

Den fredagskvelden hadde Sergeitsj det så fint hjemme hos Galja at han ble redd. Han ble redd for at han etter et par-tre middager til av denne typen ikke ville ha lyst til å vende tilbake til teltet, der han hver natt lå og kjente den harde bakken trykke mot ribbeinna gjennom den tynne soveposen og det gummierte presenningsgulvet. Han kunne komme til å flytte inn uten å si noe, uten å spørre vertinnen om tillatelse. For han visste jo allerede hva hun ville. Og ønsket hennes, med tanke på ham, var helt rimelig. Silk var naturens lov, alle levende skapninger ønsker å leve som par. Alle, unntatt bier. (s185)

Det er ikke vanskelig å anbefale denne boka. Det handler om krig og krigens farer, men mest av alt handler det om omsorg og vennskap mellom mennesker midt i alt.

 

 

 

Denne boken er den første bildeboken Markus Lantto har laget. Han har fått med seg den erfarne og flinke illustratøren Camilla Kuhn og sammen har de laget en bildebok full av fart, moro og gode intensjoner. Marimba kjeder seg. Hun går på besøk til Kåre som aldri kjeder seg, han har alltid nok å gjøre med å se på folk og fugler. Marimba har lyst på is, Kåre foreslår salat, det vil ikke Marimba ha. De går ut for å se om de kan hjelpe noen og der kommer de over Torstein som prøver å få åpnet låsen på sykkelen «sin». De hjelper ham og da kan de jo sitte på et stykke? Men Torstein har det travelt, det synes Marimba er helt greit, det er bare å sykle på. Dessverre sykler de forbi iskiosken, og Torstein oppdager at «vennene» hans leter etter ham. Kåre synes disse vennene ser ut som ordentlige politifolk, men Torstein sier at de er veldig gode til å kle seg ut. Han foreslår at de kan leke gjemsel, men vennene til Torstein oppdager ham og han løper så fort han kan videre. Marimba og Kåre håper at Torstein vinner, for han var jo veldig hyggelig og grei…

Det er tempo over fortellingen her. Kåre er den fornuftige stemmen og Marimba ligner i grunnen på instrumentet hun har fått navn etter, de trillende tonene til marimbaen. De har de beste intensjoner om å være til hjelp, men det er vel ikke så mye hjelp de får gitt. Illustrasjonene er preget av fart og lett kaos, det er mye å se på og flere kjekke sidehistorier som gjør det artig for små og store å lese og ikke minst etterpå – å bla sakte igjennom. Boken er utgitt på Samlaget i 2022. Jeg lånte den på biblioteket.

Kari Stai er vel mest kjent for universet hun har skapt med figurene Jakob og Neikob, men her har hun laget en ny frisk og fin bildebok med nye former og figurer. Det er fargesprakende og viltert, men det er kvalitet og det er godt gjort! Vi møter Rakel som elsker å leke med farger og streker. Hun gleder seg til tegnetimen hver onsdag, men når vikaren sier at denne gangen skal de lage farsdagskort faller alt sammen og Rakel kryper under pulten. Der sitter hun og kjenner sorgen over at pappaen hennes er i fengsel og ikke hjemme hos henne. Under en annen pult sitter Mikael, den nye gutten i klassen, hvorfor er han der? Hun kryper bort til han og Mikael forteller at pappaen han er død. De forteller hverandre om pappaene sine, verdens beste pappaer. Så kommer vikaren krypende under pulten, han skal snart bli pappa, det har han aldri vært før og han en redd for at han ikke skal bli en god pappa. Da er det godt å ha to eksperter til trøst og oppmuntring og med gode råd.

Det er en fin skildring av tap, sorg og lengsel i denne boka. Det er ikke lett å hanskes med foreldre som ikke er der lenger av ulike grunner. Alle som er eller skal bli foreldre har vel kjent eller kjenner på usikkerheten om man vil lykkes i dette eller ikke. Det er Rakel som er i fokus, men vi ser også Mikael i bildene som en mørk skygge før de møtes under pulten og blir like store.

Kari Stai bruker perspektivet på en svært effektiv måte. Vi vet hele tiden hvem som er førende i fortellingen og det er stilig når både Rakel og Mikael er store og vikaren ganske liten, en mann som trenger trøst. Det er mange detaljer i illustrasjonene og disse skaper et miljø og en fin bakgrunn for Rakel og Mikael. Boka er utgitt på Samlaget. Jeg lånte den på biblioteket.

Kristin Roskifte har laget en hel rekke bildebøker i sin kjente naivistiske stil. Alle sammen reiser er en frittstående oppfølger til boken Alle sammen teller (2018) som hun fikk Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2019. Hun har fått flere priser for bøkene sine og det er helt fortjent for bøkene viser bildebokskaperen sin evne til å innkludere leseren i fortellingen, åpne opp og skape lyst til lesing og opplevelse. Både tekst og bilde er enkle, men likevel ser vi og blir introdusert for individet, hvor forskjellige vi er og hva den enkelte er opptatt av. Boken er en myldrebok der det er mye å se på og oppdage. Det er en bok å komme tilbake til mange ganger og helt sikkert oppdage noe nytt. Helt bak i boka er det et dobbelt oppslag med oppgaver og heldigvis for oss som ikke er så gode til å lete er det også svar på spørsmålene. Boka er utgitt på Magikon forlag i 2023. Jeg lånt den på biblioteket og selvsagt anbefaler jeg denne og de andre bøkene Roskifte har laget!

Mariell Øyre og Borghild Fallberg står bak denne bildeboka om Bestefar og Miri. Det finnes mange bøker om barn og besteforeldre og de som regel gode relasjonene det er mellom dem. Denne boka er ikke noe unntak. Den handler om Miri som har bestefar som sin aller beste venn. De gjør alt mulig sammen og de bor så nær hverandre at de kan vinke til hverandre om kvelden når Miri skal legge seg. Bestefar skal reise til Spania og bli borte lenge, for legen har sagt at det er best for han. Miri blir kjempe lei seg og vil ikke en gang si hadet når han drar. Ingenting er gøy når ikke bestefar er der. Men Miri får en god ide! Hun tenker og tegner, går rundt til naboene og samler sammen ting. Hun tar alt hun har samlet inn i garasjen og der holder hun på med tau og lim og planker. Når det blir vår er båten klar til å seile til Spania, for det er jo ikke så langt heller. Båten ligger på vannet, Miri hopper ombord, men det tåler ikke båten. Båten holder på å synke og Miri følger etter for hun vil jo ikke slippe båten. Heldigvis kommer mamma, både Miri og båten blir reddet. Når mamma får vite hvor mye Miri savner bestefar, sier mamma at de kan savne ham sammen. Det hjelper, og en dag så står bestefar i døren og  er hjemme igjen. Da behøver ikke Miri å bygge en båt, men de kan bygge noe annet kjekt i stedet, noe som ikke kan drukne.

Det er en varm og levende fortelling om relasjoner og savn. Vi lever oss inn i hvordan dagene faller sammen når den beste vennen ikke er der lenger, han som kan alt. Samtidig som Miri slett ikke er tapt bak en vogn når det gjelder å finne løsninger på dette oppslukende savnet. Boka er skrevet på nynorsk som i seg selv er et pluss. Illustrasjonene skaper fine miljøskildringer og det er en fryd hvordan illustratøren klarer å vise hjertekontakten mellom Miri og bestefar, godt gjort! Boka er utgitt av Cappelen Damm i 2022. Jeg lånte den på biblioteket.

Med denne romanen fikk Tove Ditlevsen sitt gjennombrudd som forfatter. Den er fortellingen om Ester som vokser opp i en arbeiderfamilie i Istedgade i København. Ditlevsen skriver om hennes forhold til familien, andre familier i leiegården der de bor, venninner og gaten som et nærmest levende vesen. Ester har en bror Carl som skriver dikt og legger dem i en skuff som han etter mye styr har fått eiendomsrett over.  Han går i lære, men hater hvert øyeblikk av tiden han må være der. Han ønsker å slutte, men det er det ikke snakk om, så han biter tennene sammen og fortsetter. Ester har en venninne, lille Lise. De er svært forskjellige, Ester lang og tynn, mens Lise er liten med et søtt ansikt. Sammen nasker de i butikken. Det vil si Lise nasker og Ester spør etter det ene og det andre. Ester beundrer Lises sluhet, men er helt hjelpeløs selv når det blir hennes tur til å stjele. Ester har en indre stemme, et indre kompass som sier at stjeling, det gjør man bare ikke. Det går derfor helt galt når det er Esters tur til å naske, men de kommer seg ut av det. Ester tar seg jobb på et pensjonat, men hater jobben og slutter med en litt frynsete begrunnelse. Hun blir sekretær og klarer seg egentlig bra, men hun lengter hele tiden etter noe annet. Hun leter etter bekrftelse på at hun er viktig, hennes liv er viktig, men hvem kan gi henne det hun lengter etter?

Ditlevsen skriver så tett og nært om personene sine, om miljøet i leiegården, i gaten og nærområdet. Det er som å puste inn Københavnluft og lysten til å reise tilbake, gå i gatene og bare være blir påtrengende. Det er en nydelig bok med all sin sårhet og melankoli. Anbefales!

Denne romanen kan kanskje se ut som en ungdomsroman, men det er lenge siden Vigdis Hjorth skrev for barn eller ungdom. Dette er en roman om å vokse opp, forlate det kjente barnlige og bli konfrontert med voksen-verdenens løgner og forstillelser.Bokas hovedperson er Paula, hun bor med storesøster Elisabeth, lillebror, mor og far i Oslo. Vi møter Paula når hun er eleve år, hun har bestevenninen Karen som hun henger med og deler alt med. Paula observerer forledrene og storesøster. Hun liker det forutsigbare livet med de faste innslagene av besøk fra besteforeldrene, skiturene på søndagene, feriene, reisen til mormor i nord. Hun liker feiringene, det er det samme hver gang, hun kan dette, hun har oversikten. Storesøster går på Kristelig gymnasium, det koster penger og storesøster må klare eksamnene, ellers må hun gå om igjen og det er skammelig og ikke minst dyrt. Paula oppdager at når moren skriver brev til mormoren lyver hun. Hun skriver at Paula leser i Barnebibelen hver kveld, men det gjør hun ikke. Hvorfor gjør  moren det? Er ikke det livet de lever et helt ok liv? Paula ser på faren og gjør seg sine tanker:

Og hun fikk den tanken at faren kanskje en gang hadde hatt en vulkan i kroppen han hadde vært så redd for at skulle få utbrudd at han hadde prøvd å drepe den og hadde lyktes med det. Men hun ville ikke drepe vulkanen i seg, selv om hun delte farens frykt for utbrudd. (s. 51)

Paula fyller femten år og hun skal konfirmere seg. Det er ingen som spør om hun vil konfirmere seg, det blir tatt som en selvfølge, men Paula er ikke sikker. Hun ser på medlemmene i familien, hva betyr troen for dem? Noe man bare gjør? Så flytter Karen til Bergen, det er så uendelig langt unna og Paula sørger inderlig over tapet. Hun lider og presten som har konfirmasjonsundervisningen spør henne hva som er galt. Paula gråter og forteller om hjertesorgen ved at Karen flyttet, men hun sier også at hun ikke kan konfirmeres. Paula føler at hun likevel må gjennomføre det for foreldrenes del, men presten tenker ut en måte slik at hun kommer unna dette på en måte. Karen kommer til konfirmasjonen og Paula holder en viktig tale.

En roman av Vigdis Hjorth gir mange tanker. Uansett hva hun skriver om borer hun i menneskets tanker og føleleser. Vi kan både se for oss og føle med Paula i hennes søken etter det sanne, opplevelsen av byrden det er å måtte forlate barndommens rike og aksle voksenlivet. Det er en kort roamn på bare 182 sider, men den er vel verdt å lese og gir mange tanker til refleksjon. Anbefales!