Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Når to karer som Kim Fupz Aakeson og Stian Hole slår seg sammen, så må det bli noe særskilt. Det har det i denne bildeboka om mormor og barnebarnet. Barnebarnet besøker mormor som bor i det røde huset. De drikker kaffe og spiser nydelige pleskner. Mormor har fortalt om livet før da hun var ung og jobbet i parfymeriet på fergen, det er derfor hun fortsatt lukter såpe. De snakker om morfar og de to hundene Kremmer og Scooter, som alle er døde. Mormor kan utrolig mange eventyr, det er bare for barnebarnet å si: det var en gang … og så forteller hun. Mor sier at mormor ikke kan bo i huset sitt lenger, hun er for gammel. Det synes barnebarnet er rart, kan man virkelig bli for gammel for et hus? De hjelper henne å flytte, men aldershjemmet er bare brunt og grått og småkakene til kaffen er stusselige. En av pleierne er en Skrikeballong, hun snakker altfor høyt og er streng. Mormor husker stadig mindre og det er ikke så lett å få henne til å fortelle eventyr lenger. En dag rømmer mormor, men Skrikeballongen er etter henne og de må rømme inn i skogen. Der finner de syklene sine, mormor sin høye og barnebarnet sin med mange gir. De sykler til det gamle sommerhuset der morfar er, der ligger også sjørøverskipet slik at de kommer seg unna…

Det er en nydelig fortelling om besteforeldre og barnebarn og om eventyrets magiske krefter som overgår alder og mentale barrierer. Illustrasjonene er lett gjenkjennelige «Stian Holske» med kollasjer, delikate farger og et yrende liv som det er spennende å fordype seg i. Det er en nydelig bok, en glede å lese mange ganger. Boka er utgitt av Cappelen Damm i 2022. Jeg lånte den på biblioteket.

Det blir litt jubel i meg når Bjørn F. Rørvik har laget en ny bildebok. Denne gangen er det Camilla Kuhn som er illustratør og det er en fin match! Dette er andre boka i serien To små riddere, der vi møter ridder Rosenbusk og ridder Bang som lever i middelalderen. De er ikke særlig flinke eller tapre riddere, men de har til gjengjeld en svært så aktiv herskerinne, prinsesse Begonia. Denne gangen vil prinsessen delta i den store ridderturneringen, men det har ingen jenter gjort før så da blir det bråk. Ridderne trener til turneringen, men våre to små riddere prøver som vanlig å snike seg unna. De blir imidlertid avslørt av prinsessen og hun presser den til å finne en rustning til henne i størrelse M. De finner en rustning i en kasse med mislykkede oppfinnelser (og her får vi forklaringen på hvorfor krifgerne i Star Wars ser ut som de gjør). De på sin side blir fritatt for mer ubehagelige øvelser som dysting (bli dyttet av hesten med en lang lanse). Det er hertugen av Klampenborg som inviterer og hans lag vinner alltid, men de må jo møte opp. Det går riktig dårlig med kongens riddere, men så dukker den hemmelige ridder opp og da endrer tingene seg drastisk.

Det er en fryd å lese Rørviks bøker og ikke minst er det frydefullt å se på Camilla Kuhns bilder. Her er det så mange detaljer, utspekulerte referanser og mye annen moro som både høytleser og medleser kan glede seg over. Det er mye tekst i boka og derfor blir illustrasjonene viktige støttespillere i helheten. Anbefales til store og små lesere!  Boka er utgitt av Cappelen Damm. Jeg lånte den på biblioteket.

Kaia Dahle Nyhus lager noen flotte og tankevekkende bildebøker. Det gjelder også denne: Gullkatt grundig omtalt i Barnebokkritikk.no. Jeg ble fasinert av denne boka fordi forfatteren skriver om det allmenmenneskelige ved å ønske seg noen å dele livet, dagene med. Jenta i boken ønsker seg en katt. Hun tenker på alt hun skal gjøre sammen med katten, hvor utrolig kjekt og flott det kommer til å bli. Da skal hun aldri være ensom eller redd. Da skal de alltid bare gjøre kjekke ting og alt, absolutt alt skal være topp. Men hvordan skal hun få tak i en katt? Stjele naboen sin? Hun setter opp lapper, men ingenting skjer, før plutselig en dag står det et bur med en katt i utenfor døren hennes. Katten får straks navnet Gullkatt og jenta blir glad og setter i verk alt hun har tenkt på. Det er bare det at katten vil ikke gjøre det hun vil, langt i fra. Katten lever sitt eget liv og det er slett ikke slik jenta har tenkt det. Den blir en lang nedtur før jenta lærer noen om menneskespråk og kattspråk.

Det er mange fine formuleringer i teksten. det handler om ensomhet, om forventninger,om å bli valgt og valgt vekk. Dette er viktige ting å prate om for leser og medleser. Illustrasjonene er store og tydelige og gjør det lett å følge både historien og ikke minst følelsene hos både jenta og katten. Boka er utgitt på Cappelen Damm i 2022. Jeg lånte boka på biblioteket.

Det er alltid interessant og spennende når Gro Dahle og Svein Nyhus lager en ny bildebok sammen. Hva vil de utforske denne gangen? Nå er det Tiki som vil klatre, løpe, smake, klappe og utforske denne spennende verdenen som er i huset, i hagen, rett utenfor der han bor. Men mamma og pappa er redde for Tiki. Tenk om han skader seg, faller ned fra trær, hyller, stoler? Eller om han blir smittet av noe, noe han ikke tåler? Eller om en katt eller hund biter ham? Verden er et skummelt sted og de må passe på sin elskede Tiki. Hva gjør dette med Tiki? Han blir mindre og mindre. Han blir så liten at han får plass i et bitte lite hus som pappa kan putte i vesken sin, der er Tiki trygg, tenker foreldrene. Tiki tenker ikke slik, han ser etter utveier, små hull han kan slippe ut av slik at han kan innta denne vidunderlige, spennende verdenen som er der ute. Han rømmer, klatrer opp i et stort tre og der kommer mamma og pappa og skal redde ham, men den som må vise foreldrene hvordan man klatrer i trær, det er Tiki.

Ah, for en fin bok å kjenne seg igjen i. Jeg har holdt pusten mange ganger og sagt med så rolig stemme jeg bare kunne mønstre: Nå snur du og går ned derfra. Eller med høy skingre stemme: Du får ikke gå ned til kaien uten en voksen som er med deg! Ja, det er vel naturlig, men i denne fortellingen går nok foreldrene noen hakk lenger… Foreldrene vil beskytte, men glemmer helt barns nødvendige utforsking av verden omkring. Heldigvis er det en fin løsning på dette når Tiki får vise at han kan, han mestrer og det går bra. Illustrasjonene til Svein Nyhus er talende, sterke bilder som gir en ekstra romklang til teksten som er som små spikerslag rundt Tiki. Det henger så flott sammen og lar både leser og medleser nyte boken og om mulig få en fin prat. Boken er utgitt i 2022 av Cappelen Damm. Jeg lånte den på biblioteket.

Lena Andersson er en fasinerende forfatter som denne gangen skriver om mordet på den svenske statsministeren Olof Palme, her kamuflert som statsminister Carl Stjärne. Det er journalisten Roger Lilja som blir bedt om å skrive en artikkel om mordet tredve år etter. Han får kontakt med Nils Niia som er jurist og har tilgang på hemligstemplet materiale som han deler med Lilja. Det vil si Lilja får aldri se noe fysisk bevis, men det Niia forteller er rystende og journalisten vet ikke om han skal tro på det han hører eller ikke. For i Niias fortelling er det tydelig at flere var inne på tanken om å fjerne stasministeren fra stillingen hans, men kanskje ikkje på den måten det skjedde… Når mordet faktisk er et faktum er det en liten gruppe menn som setter seg sammen og plan legger hvordan dette kan dirigeres, kamufleres og gjøres så ufarlig som mulig. Mord er mord så det må etterforskes, men man må gjøre det innenfor håndterlige rammer. Det vil si, bare de aller nærmeste må vite hva som egentlig skjedde. Det er betegnende hva konen til Stjärne sier da politmesteren kommer på besøk, etter at hun har forklart hva hun så, og politimesteren har forklart at det så du ikke: Hva så jeg? Det jobbes hardt med å forklare vitner hva de så og ikke så, for her skal forklaringene dempes ned og på ingen måte skape uro eller usikkerhet om den øverste ledelsen sin evne til å håndtere slike hendelser.

Det er en interessant vinkling på en roman og om man har sansen for konspirasjonsteorier er dette en skatt, bortsett fra at dette er fiksjon, for det er vel det…

Andersson lar oss komme tettere på journalisten Roger Lilja enn menneskene i dramaet rundt mordet. Det er den allvitende Niia som bretter ut hendelsene og jeg lever meg inn i journalistens skepsis. God bok!

 

Denne bildeboka er Ingrid Z. Aanestad sin første bok for barn og den er illustrert av Sunniva Sunde Krogseth. Boken handler om Ellinor og mor. Mor er ofte lei seg, mange ganger om kvelden og noen ganger hele dagen. Ellinor og mor gjør kjekke ting sammen, men så må mor gå og legge seg fordi hun er trøtt. Ellinor har en god venninne og en dag forteller hun Stine at mor er ofte lei seg. Da blir Ellinor usikker, var det riktig å fortelle dette om mor? Selv til Stine, bestevenninen? Ellinor må ut. Hun sykler ned til stranden og havet. Hun finner steiner og skjell, hun går ut i vannet, hun blir iskald på hendene. Når hun kommer hjem ser hun mor som ligger på sofaen og sover, men mor våkner og Ellinor legger seg hos henne. Hun får varme i henden igjen, mor får fine steiner og skjell, de prater.

Dette er en fin bok om barn som har foreldre med depresjon. Aanestad skriver nydelig om Ellinor som lever i det uuttalte rom hvor ting kan bli veldig vanskelig. Heldigvis er moren, midt i alt sitt, istand til å berolige og forklare sinnsstemninger og endringer til Ellinor på en slik måte at det ikke blir skremmende og vanskelig. Jeg har lyst til å fremheve illustratøren som gjennom sterke bilder gir en ekstra dimensjon til boka. Det er disse som åpner opp teksten og tydeliggjør Ellinor sin sinsstemning og det hun opplever. Fin bok, anbefales! Boka er utgitt av Gyldendal i 2022, den er også nominert til Nordisk råds litteraturpris for barn og ungdom 2023. Jeg lånte den på biblioteket.

Farvel til Eddy Bellegueule var debutromanen til Edouard Louis . Det er en rå oppvekstroman som beskriver et miljø der guttene begynner på fabrikken når de er 16 år og jentene blir gravide før de er 18. Det er vold, rasisme og fattigdom, både fysisk, psykisk og åndelig. I dette miljøet vokser Eddy opp, en gutt med feminin stemme og oppførsel. Han blir raskt stemplet som homse og i dette miljøet hvor det gjelder å være en hardhaus, er det nærmest gitt at han blir mobbet, slått og fysisk trakasert av andre elever på skolen. Han prøver alt han kan å være en hardhaus, men han tiltrekkes av gutter, synes det å være sammen med jenter er ekkelt og anstrengende. Forfatteren beskriver en trøstesløs tilværelse der faren er en alkoholisert fabrikkarbeider og moren jobber på et sykehjem. Foreldrene kjemper med skammen over å ha en sønn som er så forskjellig fra de andre barna. Likevel blir det satt i gang en leteaksjon når han prøver å rømme hjemmefra og foreldrene gjør det tydelig for ham at dette må han ikke gjøre igjen. Eddy har evner, men han har mye fravær på grunn av volden han opplever på skolen. Han blir med i en teatergruppe og det blir redningen for ham.

Det er litt av en klassereise Eddy foretar og det går bra med han til slutt. Det som fasinerte meg mens jeg leste boka var forfatterens evne til å se samfunnsstrukturen under alt det vonde og vanskelige. Hvordan kan du vite om et annet liv når alle rundt deg presenterer det nåværende som den eneste måten å leve på? Når nærmeste by blir et farlig sted for der er det mange innvandrere, algirere, som bor? Det blir et liv som setter sterke begrensninger på utfoldelse og det å prøve noe annet, våge å drømme og følge drømmen. Det er tankevekkende og interessant. Anbefales!

Forfatter Kristin Storrusten og illustratør Victoria Sandøy har laget denne artige og inpirerende boken om pinner. Den har undertittelen: ; og minst 89 grunner til at også du burde gjøre det. Ja, det er klart, hvem har på ett eller annet tidspunkt elsket pinner? Jeg kjenner faktisk ikke ett barn som ikke har kommet slepende med en pinne eller helst fler etter en liten tur ute. Jeg har faktisk en pinne-skulptur som et barnebarn har beriket meg med. (Bilde under).

Forfatteren har virkelig tatt utredningen om pinner på dypeste alvor. Her er det kapitler om den perfekte pinnen, hunder og pinner, pinnebibliotek (!), samle på pinner, hva vi vet og ikke vet om pinner, og flere personer som forteller sin pinnehistorie. Dessuten er det en oppskrift på pinnebrød, hvem har ikke kost seg med det på tur? Forfatteren skriver også om bruk av pinner til både det ene og det andre og dessuten stiller hun det betimelige spørsmålet, hvorfor leker ikke voksne med pinner?

Illustrasjonene følger opp teksten slik at det er mye å se på og kommentere. Det er tydelige tegninger og avdempet fargebruk slik at tekst og bilde utfyller hverandre på en fin måte. Teksten snakker direkte til leseren slik at høytleseren har en enkel jobb og det setter høytlesere pris på! Jeg håper at mange vil finne denne boka, lese og ta oppfordringene til å utforske hva pinner kan bety i ditt liv. Boka er utgitt av Vigmostad og Bjørke, jeg fikk den som leseeksemplar.

Illustratør og forfatter Elisabeth Moseng har laget denne fine boken om følelser. Den har undertittel: En liten spørrebok om store følelser. Dette er rett og slett en genial bok! Den våger å ta tak i de store, overveldende følelsene som ofte raser i små kropper og absolutt i noen store også. Det er et kjent mamma-triks å spørre: hva føler du nå? – eller når barna blir litt eldre, hva tenker du om dette da? Likevel er denne boka en veldig god hjelp, selv for røynde mammaer, for å ta håndtering av følelser ned på et rolig nivå. Boka med sin neddempede fargebruk og konkrete spørsmål gjør det mulig å sitte ned, puste og snakke om Eno Ekorn og Bella Bjørn og hvordan de takler disse følelsesstormene som kan vippe både den ene og den andre av pinnen. Boken er en god hjelp til å identifisere følelser og det trengs når dumme ting skjer. Det er en samtalebok, men og en bok som man kan bla igjennom og stanse her og der.

Illustrasjonene er store og tydelige hvor hver følelse har en dobbeltoppslag. I siste del av boka er den en liten historie «Bella og Eno og en til» som illustrerer hvor mange følelser man kan ha i løpet av en dag. Det er en fin konkretisering av følelsene som har vært behandlet på de første sidene og det er en inspirasjon til å tenke igjennom sin egen dag. Det kan være en nyttig øvelse for både liten og stor… Anbefales! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke.

Forfatteren Valérie Perrin ble «verdenskjent» i 2022 da romanen «Å vanne blomster om kvelden» kom ut. Romanen fikk panegyriske omtaler og terningkast i fleng. Personlig lurte jeg på hva som var greia med den boka, helt ok, men ikke noe å ta av for. Jeg «tar ikke av» når det gjelder årets bok heller, men jeg trivdes med å lese den. Boka er på nesten 600 sider, men de var lette å lese og forfatteren klarte å holde på interessen min gjennom hele boka. De tre er Adrien, Etienne og Nina som møtes første gang når de skal begynne i femte klasse. De er ti år, alle har etternavn som begynner på B, de skal gå i samme klasse. De får en klasseforstander som er beryktet for å finne seg et offer blant elevene som blir systematisk mobbet og trakasert gjennom resten av skoletiden. De tre lover å være venner resten av livet. Så snart de er store nok skal de flytte til Paris og aldri miste kontakten med hverandre. Andrien bor sammen med moren sin, han er resultat av et sidesprang hans far hadde, men faren kommer og besøker dem med ujevne mellomrom. Etienne er sønn nummer to i en svært rik og vellykket familie. Han føler at han er en skuffelse for sin far, men moren elsker ham over alt, han har en storebror som får til alt og en lillesøster som alltid holder øye med ham. Nina bor sammen med bestefaren. Moren hennes har forlatt dem, faren til Nina er det «ingen» som vet hvem er. Nina har et nært forhold til bestefaren, men hun føler seg forlatt av moren, er det fordi hun er umulig å elske? Vi følger tett inn på de tre og får et innblikk i hver enkelt sitt liv, hva de strever med, hva som utfordrer dem, men midt i alt står vennskapet som nesten overgår alle andre forbindelser.

Vi møter de tre i perioden 1986 til 2017, det er nesten tre tiår og mye forandrer seg på den tiden. I 2017 blir det funnet et bilvrak i en innsjø der de pleide å bade. I bilen ligger levningene av en av kjærestene til Etienne. Hun forsvant for lenge siden, hvem har lagt henne der? Er det Etienne? Eller en annen? Etienne insisterer på at han er uskyldig, selv om han ikke husker noe særlig fra den kvelden.

Denne romanen er på ingen måte et kriminaldrama, men det gir leseren noe å spekulere på og slutten sier noe om hvor provoserende tette vennskap kan virke på dem som står utenfor. Lyst til å lese en underholdende roman? Hvorfor ikke denne?