Publisert i bøker, Krim

Menn som hater ulver

Lars Lenth skriver om aktuelle miljøsaker i form av krimbøker med snert og driv. Vi husker Brødrene Vega om fiskeoppdrett og i denne boka Menn som hater ulver, ja – da er det ulvesaken i Østerdalen og Elverum som er i fokus. Det er den heller lurvete Rino Gulliksen og den konfliksky advokaten Leo Vangen som er «heltene» til Lenth. Historien begynner med at ulver dreper Phung Johansen som er på sopptur med sønnen sin. Det første gang siden år 1800 at et menneske har blitt drept av ulv og ulveforskerne Bjarne Gilbert og Emma Vase ser på dette som et veldig tilbakeslag for arbeidet med å sikre ulvestammen i Østerdalen. Det er mange kryssende interesser i bygda, ordføreren og hans varaordfører vil gjerne få  igang ulvejakten. Lensmann Tomteberget er ikke så tydelige i hvor han står i ulvesaken, mens hans betjent Sigrun Wroldsen er en ivrig tilhenger av dem som vil utrydde ulven i traktene. Eremitten Rino Gulliksen har holdt til i skogene et par år for å ligge lavt etter oppdrettssaken, men han kommer nå fram for å redde ulven og sette ulvehaterne skikkelig på plass. Leo Vangen får vite om dette og reiser til Elverum for å redde Rino fra seg selv, men Leo har nok med side egne problemer. Datteren hans har prøvd å ta sitt eget liv og kontakten mellom far og datter er heller dårlig. Leo prøver å få kontakt med henne igjen og vi øyner et håp i slutten av boka.
Det er mange stemmer i boka og vi får et innblikk i flere usunne relasjoner mellom bygdefolk og de som kommer utenfra, alle har sin agenda og de arbeider mer eller mindre målrettet for å gjennomføre denne.

Det er en fest å lese Lars Lenth. Det er vittig, det er spennende og han klarer å holde en hårfin balanse mellom den totale latterliggjøringen og skape en viss forståelse for de ulike ståstedene i saker om natur og kultur. Broren min, som har vært på besøk, har stått klar til å nappe fra meg boka noen  dager nå. Den forsvant over fjellet i dag.

Artemisa har også skrevet om boka.

Publisert i bildebøker

Dronninga kallar

dronninga-kallar-1-1Per Olav Kaldestad og Hilde Kramer har laget en bildebok om bier. Den har fått den dramatiske tittelen Dronninga kallar og for meg som var på lanseringen på Litteraturhuset i Bergen, var det nyttig å få vite at dronningbien synger/tuter når hun skal styrke posisjonen sin i kuben. Det var Hilde Kramer som først fikk ideen til boka, men det var etter at Kaldestad og Kramer hadde laget boka Med kråkenebb og kråkeføter i 2010. Dette samarbeidet har ført til en ny bok som har et aktuelt tema uten at ccd er direkte nevnt. Teksten er  dikt i ulike sjangere og det er frydefullt, for barn og voksne trenger et godt tilfang med nye, friske og ferske dikt å glede seg over. Dronninga aner at noe forferdelig er i ferd med å skje, hun roper på biene, men får ikke noe svar. Mens hun venter på respons tenker hun tilbake på sine første dager som dronningbie, det er lyst og lett og livet er en dans fra blomst til blomst før arbeidet innhenter henne.dronninga-kallar-2-1

 

 

Vi får en beskrivelse om arbeidet i kuben der alle har sin oppgave, med arbeidere som er hentere, voktere, speidere, ryddere og pleiere. Det er fellesskapet som står i fokus og alle er like, selv om forfatteren har klart å argumentere seg fram til en viss indiviualisering i illustrasjonen av de ulike gruppene arbeidere.  For leseren er dette et fint grep som gjør illustrasjonen mer interessant når det skal leses høyt og bildet skal granskes.dronninga-kallar-3-1

 

 

Farene truer, det er gift i luften og arbeidere dør, dronninga må flykte ut av kuben, ta med seg de friske arbeiderne og finne et nytt sted å leve. Dronningens mantra kommer igjen: Eg held liv i flokken, tenkjer ho og flokken held liv i meg. Det er fellesskapet som teller, individet har liten betydning. Det er dystert og skummelt en periode, men for alle sarte sjeler er det en optimistisk grønn stripe i det fjerne. dronninga-kallar-4-1

 

 

Illustrasjonene er umiskjennelig Kramerske, detaljrike og hun bruker mulighetene i diktene til å danse rundt på hele oppslaget. Det veksles mellom fantasiblomster og stiliserte blomster slik at de faktisk er gjenkjennelig for barn som har levd noen år. Det er diktene som skaper framdrift, men det er et  godt samspill mellom tekst og bilde og på lanseringen sa forfatteren ganske beskjedent at det var nok illustratøren som ledet an og han fulgte med. Illustrasjoner og dikt sirkler seg fint rundt hverandre og jeg vil tro at boken kan leses på ulike nivå av alder og forståelse, men kanskje barn i de første klassene på grunnskolen vil ha mest glede av den sammen med voksne.

Publisert i Krim

Helbrederen

helbrederen-1Det var Tine  som fikk meg på sporet av denne dystopiske kriminalromanen av Antti Tuomainen. Det er ikke ofte jeg leser finske romaner og langt i fra krim, men denne var rystende og godt skrevet, den er deilig kort og jeg tror på forfatterens historie hele veien.

Handlingen er satt fram i tid til et heller dyster framtidsbilde der oversvømmelser, landområder som synker og folk fra alle nasjoner er på flukt mot nord. Det er daglige mord, lovløshet og ordensmakten er ved å kollapse. Poeten Tapani bor i Helsinki med sin kone Johanna som er journalist. En dag forsvinner hun og Tapani som vet at det nesten ikke nytter å gå til politiet for hjelp, setter i gang en leteaksjon. Han oppsøker deres felles venner, avisen der Johanna arbeidet og politiet. Han får vite at hun jobbet med en sak om Helbrederen, en person som systematisk myrder mennesker som har tjent på miljø-ødeleggelsene og deres familier. Etterhvert får han vite at deres felles venner Elina og Ahti vet mer om Johannas fortid, hennes politiske ståsted og hvem hun var sammen med på den tiden. Dette fører til overraskende og rystende opplysninger og Tapani begynner å lure på hvor mye man egentlig vet om venner og de aller nærmeste.

Det er en slik driv i denne romanen at det var vanskelig å legge den fra seg. Tuomainen skriver godt, det er lett å lese og som sagt veldig spennende! Jeg har reservert neste bok på biblioteket!

Publisert i bøker, lesing

Bienes historie

IMG_2586Maja Lunde er kjent som barnebokforfatter, men har nå skrevet en roman for voksne. Er hun like god som voksenbok forfatter? Ja, det er hun! Bienes historie er lettlest, interessant og gir deg noe å tenke på, kan det bli bedre? Hun fikk Bokhandlerprisen for romanen og kommer da i godt selskap med flere av dem som selger bøker i stabler. De som ikke så gjerne leser bøker det er mye haip rundt, går faktisk glipp av noe ved å henge seg opp i dette.

Vi blir kjent med tre personer fra tre tidsperioder. William som levde i England i 1852. George fra USA i 2007 og om Tao i 2098 i distrikt 242, Shirong, Sichuan, Kina. Hver av disse forteller sin historie som alle handler om bier eller mangel på bier, men boka handler like mye om relasjoner mellom mennesker, drømmer og forventninger til livet. William skulle bli forsker og blir assistent til en anerkjent naturforsker Rahm, men forelsker seg i Thilda og dagliglivets strev gjør kort prosess på denne drømmen. George er birøkter og opplever at nesten alle biene hans dør i CCD Colony Collapse Disorder. Sønnen Tom som han hadde forventet skulle overta gården studerer og vil heller arbeide som journalist. Dette valget faller George tungt for brystet og forholdet mellom far og sønn, som ikke har vært så hjertelig noen gang, får en ny knekk. Tao arbeider med håndpolinering av frukttrær. Biene er døde og i hennes del av Kina har de vært borte lenge, slik at de har utviklet teknikken med håndpolinering til perfeksjon – bedre enn biene. Tao og mannen har en liten sønn Wei-Wen, når han blir åtte år skal han læres opp til å håndpolinere, men Tao har drømmer for ham som krever full innsats fra treårsalderen for å lære tall og bokstaver.

Boken er bygd opp slik at hver av de tre får hvert sitt kapittel som er nesten like langt og så skifter scenen igjen og vi får en ny runde med kapitler Dette gir boka en avvekslende leserytme som gjør den lettlest og med et indre driv. Karakterene får liv og jeg tror på dem. Jeg kan bare anbefale denne!