Publisert i bøker, lesing

Den lange søvnen

Å lese Raymond Chandler er som å finne kjerneteksten i en stor skriveøvelse. Når jeg leser intervjuer med krimforfattere så viser mange av dem til inspirasjonskilder som Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Jeg forstår godt at man kan bli inspirert av disse to og kanskje i særlig grad Chandler fordi hans tydelige stemme ringer i ørene mine lenge etter at jeg har lagt boka fra meg. Den lange søvnen som er en del av Lines samlesingsprosjekt er bl.a. valgt ut til å være med i Århundrets bibliotek og det er en roman som tåler å leses flere ganger. Det er til og med helt nødvendig for å få med seg alle intriger og personer boka handler om. Det er privatdetektiven Philip Marlowe som er hoverpersonen i boka. Han blir bedt om å finne ut hvem som står bak et utpressingsbrev, men indirekte vil oppdragsgiveren at han skal finne datterens forsvunne ektemann. Ikke fordi oppdragsgiveren, en eldre, styrtrik mann, er så opptatt av at datteren skal få mannen tilbake, men fordi han likte denne ektemannen så godt! Det er en innviklet historie, men med Marlowe som tydelig hovedperson er det likevel greit å følge med i svingene. Jeg liker den kule tonen, privatdetektiven Marlowe og Chandlers beskrivelser av folk, steder og menneskets skrøpeligheter. Romanen er på under to hundre sider og han lager en verden som er mangfoldig, grotesk og vakker, men det er vel en av sidene han er kjent for – den korte, huggende stilen. En flott leseropplevelse!

Publisert i litteratur, Uncategorized

Stigninger og fald

Og så var det Josefine Klougart sin tur! Jeg begynte så optimistisk på denne lille boken, bare 171 sider, det burde være en lett match! Og det var en glede å lese om oppveksten på Mols, barndommens lukter, smaker og relasjoner mellom mennesker. Jeg som har halve slekta fra Danmark og først og fremst på Fyn, gjennopplevde min barndoms somre og mine kjære besteforeldres hus og hage. Det tok lang tid å lese de første kaptilene for jeg ble stadig svept av gårde i både deilige og bittersøte minner. Så begynner deadline for vår felles blogging å nærme seg og da må man få opp farten, men det er ikke så lett det heller, for Klougart skriver detljert om alt og på jakten over hva hun vil meddele utover sine minner så leser jeg sakte.

Verden siles gjennom hovedpersonens blikk, en person i utvikling, en person som observerer sin mor – først og fremst, sine søstre – særlig lillesøsteren, sin mormor, en tante og sin far, kanskje med større distanse enn de andre. Det er et sterkt kvinneunivers, kvinnene handler, faren er absolutt til stede, mens hans handlinger gjør ikke samme inntrykk som kvinnene.  Kaptilene er korte og handler om en episode, neste kapittel referer ikke tilbake til noe som tidligere har skjedd, de er som en rekke nedslag i minnenes sjø. Jeg liker språket, bildene de skaper og hvordan hun gjennom detaljeringen får fram et kjent, men likevel anderledes miljø. Jeg hadde også noen kjekke øyeblikk når hun skriver om listene sine, meget gjenkjennelig:

Der er en liste over ting jeg fortryder, at jeg har sagt, en over de ting jeg fortryder, jeg har gjort, en over de ting, jeg helst vil glemme. Det er den samme liste, indtil veidere den samme, bare i en kortere udgave. Det kan man se. Jeg lukker bogen og lader min venstre hånd ligge fladt på den, smeltet ud over den sorte lakindbinding. Jeg drikker av mit saftevand, der er blevet varmt i solen. Hun bliver ved med at bælge ærter, og jeg er ikke i tvivl om når jeg ser de hænder, at hun også elsker lister, det system i tingene, at hun også kan se at lister er viktige, ikke hvorfor de er det, men simpelthen at de er det. (s.103)

Når boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris så må den ha noen særskilte kvaliteter, tenker jeg. Hva er det med Klougart? Språket, bildene hun skaper og stayerevne, hun gjennomfører prosjektet sitt: et minne, et hopp, et nytt minne og vi hopper videre. Det er familien og hesten Molly som er trådene i veven hennes, men det skjer lite utover beskrivelsen av øyeblikket og i lengden er det ikke nok.

Publisert i litteratur

Blues från ett krossat världshus

Boken til Sonja Nordenswan starter med at hovedpersonen Smaradga(!) er på vei ut av en psykose der hennes andre jeg Dora, har fått henne til å befri fiskene i en oppdrettsdam. Hjelp, tenke jeg da jeg hadde lest litt i det innledende kapittelet, er vi nå inne i en stim av multiple personer, psykoser og kamp for et friskt sinn? Etter Grimsruds En dåre fri skal det litt til for å bli oppslukt av denne problemstillingen. Litt mer lesing avslørte at dette handler om tre generasjoner kvinner: mormor, mor og barnebarn. Smaragda tvinger mormoren til å fortelle om sitt liv, hvem er moren sin far? Mormoren forteller heller motvillig om sin familie, oppveksten og den korte lykkelige perioden i England der moren Sandie ble unfanget. Hun forteller om den tidens behandling av kvinner som «kom i uløkka» og møte med Karl -Anders som elsker henne og tar både mormoren og Sandie med seg til Åland. Sandie er ti år når de kommer til Åland og hun bli mobbet kraftig for Helsingforsdialekten. Smaragda får på sin attenårsdag tre dagbøker som hennes mor har skrevet før hun omkom i en bilulykke. Mormoren, som hun har vokst opp hos, gir henne dem i kronologisk rekkefølge og får henne til å love at hun ikke skal hoppe over noe. Det blir en smertefull opplevelse å lese bøkene. Smaragda oppdager en mor som blir utnyttet og senere utnytter andre. En mor som er mest opptatt av sitt eget behov for alkohol og av å tilfredsstille sine egne behov foran datterens. Siste tredjedel av boka innledes slik:

Min värld som ändast i fjol kunde liknas vid att bo i ett hyggeligt hus, visade sig vara ett hus uppfört på lös grund, ett världshus som långsamt började rasa ihop. Mormors livshistoria och upptäckten av vem som var min riktiga morfar åstadkom de första sprickorna i grunden. … Med mammas dagböcker blev sprickorna större och världshuset sjönk ihop så mycket att fönsterbågarna inte längre kunde hålla fönstren på plats. De föll ur och krossades, ett efter ett. det blev kallt. Det blåste rätt igenom huset. Jag skar mig på glas och blev blodig. (s.191)

Dette synes jeg er en flott oppsummering av fortellingen og lar forfatteren vakkert nøste inn trådene både fra mormorens og morens liv, samt gi en slags forklaring på sammenbruddet til Smaragda. Til tross for at morens liv er en ren tragedie har Smaragda en slags galgenhumor som appelerer til meg. Jeg nyter ikke språket slik som i Grimsrud sin bok, den er adskillig «lettere» enn En dåre fri, men det er en tiltalende fortellerstemme, det skal Nordenswan ha!