Roy Jacobsen har allerede fått uendelig mye skryt for De usynlige – og ja, jeg har tenkt å slutte meg til gjengen. I sommer reiste husbonden og jeg et stykke langs Helgelandskysten og slik som Jacobsen beskriver landskapet så dukker bildene opp på netthinnen.
Det er mektige landskapet, men det som virkelig griper er menneskene forfatteren setter inn i denne skjønnheten. 
Den lille familien på Barrøy, far Hans, mor Maria, tante Barbro og bestefar Martin og Ingrid bor på øya og som vi møter i vinterstormer og på sommerdager som blinker like fint slik som vi opplevde dem. Vi følger Ingrid sin oppvekst på øya og seinere på skolen. Det er hun som på en måte er hovedpersonen, faren Hans er den som har drømmer for øya, som sover dårlig når vær og fiske ikke spiller på lag. Han reiser på Lofotfiske og da må de som blir igjen klare seg som best de kan. Barbro, søsteren til Hans, er tilbakestående, men hun er et arbeidsjern. Hun får en sønn med en arbeidskar som jobber på øya en periode og slik vokser familien litt. Så skal Ingrid etterhvert ut og tjene og kommer i et hus der mannen stikker av og fruen likeså og der sitter hun med ansvar for denne familiens to små barn. Hva gjør en jente som er vant til å ta seg av de som trenger hjelp? Jo, på Barrøy er det alltid rom for noen til og de innlemmes i familien. Det er langt fra bare idyll som fortelles i denne romanen for når Martin dør mett av dage, så faller en vegg bort. Mye verre er det når Hans dør – da ramler verden sammen – hvordan skal de da klare seg?
Jeg tror på menneskene som forfatteren sakper. Det er hele mennesker, det er Ingrid som vi følger fra barn til nesten voksen og det er hun som gir håp om en god framtid for øya og deres beboere, men samtidig, hvem ville hun ha vært uten menneskene hun bor sammen med? Dette er en av bøkene jeg skulle ønske jeg glemte fort, slik at jeg kunne lese den en gang til ganske snart.
Bentebing's Weblog 
Hehe, Klart kommentarer blir lest, kommentert og satt pris på! Jeg synes det er viktig at beskrivelse av miljø, forhold mellom folk og tradisjoner beskrives så godt som mulig. Det er noe som gjør bøkene interessante og lesverdige, men dersom de ikke har hovedfokus på det allmennmenneskelige, det vi kam kjenne oss igjen i så blir det bare tidtrøyte (som for så vidt er helt ok). Jeg som er fra Østlandet, men bor på Vestlandet kjenner ikke til miljøet Jacobsen beskriver og kan slik sett ikke se feilene, men det gjør ikke opplevelsen av å lese en flott roman mindre. Jeg hadde vel irritert meg litt om boken hadde beskrevet et miljø jeg kjenner godt hadde blitt presentert med mange feil eller usannsynligheter – du har rett i det.
LikerLiker
Så det er noen som leser dette. Nei det har ikke noe med fiksjon å gjøre, mer hvor grundig forfatteren kjenner miljøet. Han er jo ikke oppvokst i det. Selv vokste jeg opp lengre nord og kjenner godt til mye av det han beskriver. Men slikt er vel ikke særlig interessant for andre.
LikerLiker
Ja, kanskje det, men usansynligheter og feil kan kanskje føres på fiksjonens regnskap? Takk for kommentar:-)
LikerLiker
Syns boken var veldig god, men som nordlending oppvokst i ei lita bygd på 50 – og 60 tallet fant jeg en del usansynligheter og direkte feil.
LikerLiker