Publisert i Bibliotek

Et lite ord betyr så mye

Lørdag var det vakt på biblioteket igjen og jeg hadde bestemt meg for at dette er dagen for te- og kaffeservering til de som kom innom. Vanligvis tar det litt tid før folk kommer sigende, men denne dagen var første kvinne på døra to minutter etter årningstid og slik rant det sakte inn med både store og små. Flere av de flittige småbarnsmødrene forsynte seg med kaffe og det var kjekt å se dem sitte der, bla rolig gjennom avisene, drikke kaffe og bevilge seg en stille stund. Det var noen nye landsmenn der og noen heller livlige unger, men stemningen var god. Enda bedre ble den da jeg viste han som prøver å lære seg norsk inn på studierommet der han kunne stenge døra og konsentrere seg. Folk seg ut og inn av lokalet, men da en av våre eldre lånere kom inn var det faktisk helt tomt. Jeg ryddet i noen hyller ( må gjøres enda jeg ikke synes det er gøy!) og damen stanset midt på gulvet å utbrøt begeistret : «Å, det er så koselig her!» Så kikket hun seg rundt og sa: «Men hvorfor er det ingen her?» Jeg forklarte dagens løp og hun sank ned på en stol, tok for seg aviser og kaffe sukket tilfreds og sa: «Herlig!»

Som vanlig ble det litt mer turbo rett før stenge tid, men ingen gikk av skaftet og vakten ble avsluttet med nedsenkede skuldre. Det var ikke så stort kanskje, men jeg ble så oppmuntret av min dame og har i dag tenkt litt på at det skal så lite til å vise at man setter pris på et tilbud eller en tjeneste og det gjør så godt å være mottaker!

Publisert i bøker, lesing

Rico – I`m yours!

Og så har jeg lest både Vredens druer og Det tatoverede budskab og begge var vel heller av det dystre slaget. (Skal blogge om Det tatoverede budskab seinere) For en stund siden leste jeg Elis omtale av Rico, Oscar og bakskyggene av Andreas Steinhöfel og fikk lyst til å lese boka. For en herlig opptur! Rico med sitt særtalent, Oscar den skarpe men ikke så veldig modige og så bakskyggene – skurken. Jeg digger Rico og hans presentasjon av seg selv – jeg er et særtalent! En godt skrevet bok er en opptur uten like og en godt skrevet barnebok gir meg lyst til å fyke ut og snakke om bøker til nye lesere. Dette er en slik bok! Når jeg sjekker litt rundt ser jeg at Herr Steinhöfel har skrevet en til om Rico, så CappelenDamm gjør oss lykkelige og oversett neste og!

Publisert i litteratur

Blues från ett krossat världshus

Boken til Sonja Nordenswan starter med at hovedpersonen Smaradga(!) er på vei ut av en psykose der hennes andre jeg Dora, har fått henne til å befri fiskene i en oppdrettsdam. Hjelp, tenke jeg da jeg hadde lest litt i det innledende kapittelet, er vi nå inne i en stim av multiple personer, psykoser og kamp for et friskt sinn? Etter Grimsruds En dåre fri skal det litt til for å bli oppslukt av denne problemstillingen. Litt mer lesing avslørte at dette handler om tre generasjoner kvinner: mormor, mor og barnebarn. Smaragda tvinger mormoren til å fortelle om sitt liv, hvem er moren sin far? Mormoren forteller heller motvillig om sin familie, oppveksten og den korte lykkelige perioden i England der moren Sandie ble unfanget. Hun forteller om den tidens behandling av kvinner som «kom i uløkka» og møte med Karl -Anders som elsker henne og tar både mormoren og Sandie med seg til Åland. Sandie er ti år når de kommer til Åland og hun bli mobbet kraftig for Helsingforsdialekten. Smaragda får på sin attenårsdag tre dagbøker som hennes mor har skrevet før hun omkom i en bilulykke. Mormoren, som hun har vokst opp hos, gir henne dem i kronologisk rekkefølge og får henne til å love at hun ikke skal hoppe over noe. Det blir en smertefull opplevelse å lese bøkene. Smaragda oppdager en mor som blir utnyttet og senere utnytter andre. En mor som er mest opptatt av sitt eget behov for alkohol og av å tilfredsstille sine egne behov foran datterens. Siste tredjedel av boka innledes slik:

Min värld som ändast i fjol kunde liknas vid att bo i ett hyggeligt hus, visade sig vara ett hus uppfört på lös grund, ett världshus som långsamt började rasa ihop. Mormors livshistoria och upptäckten av vem som var min riktiga morfar åstadkom de första sprickorna i grunden. … Med mammas dagböcker blev sprickorna större och världshuset sjönk ihop så mycket att fönsterbågarna inte längre kunde hålla fönstren på plats. De föll ur och krossades, ett efter ett. det blev kallt. Det blåste rätt igenom huset. Jag skar mig på glas och blev blodig. (s.191)

Dette synes jeg er en flott oppsummering av fortellingen og lar forfatteren vakkert nøste inn trådene både fra mormorens og morens liv, samt gi en slags forklaring på sammenbruddet til Smaragda. Til tross for at morens liv er en ren tragedie har Smaragda en slags galgenhumor som appelerer til meg. Jeg nyter ikke språket slik som i Grimsrud sin bok, den er adskillig «lettere» enn En dåre fri, men det er en tiltalende fortellerstemme, det skal Nordenswan ha!

Publisert i bøker, lesing

Den tålmodige leser?

En venninne og jeg snakket om lesingen av Vredens druer som vi begge er ganske oppslukt av for tiden. Vi var begge enige i at boken er et mesterverk, men som min venninne sa: «handlingen går litt langsomt framover og jeg tar meg selv i å skumlese litt når beskrivelsene blir litt omstendelige». Jo, den gjør kanskje det og tanken har slått meg at vi leser kanskje på en annen måte enn da boken kom ut i 1939? Vårt liv i 2011 er mer oppjaget enn da boken ble skrevet og våre forventninger om hva vi kan få tid til, oppleve og være med på er kanskje større enn da? Jeg leser denne boken som et manifest mot utbyttingen av den vanlige mann og kvinne i USA i trettiåra, den er gripende og en hyllest til mødrene som familiens ankerfeste. Jeg blir selvsagt oppslukt av familien Joad, men romanens små kapitler om samfunnet, observasjonene av landskapet og refleksjonene over forholdene, ikke bare «vår» familie, men mange tusen mennesker måtte leve under er nesten enda sterkere og tydelig gjør boka budskap. Da kreves kanskje en langsomhet i fortellingen? Eller er det slik at vi er så handlingssugne at beskrivelsen av en skilpadde som beveger seg fra åkeren, strever seg til veien, vipper seg over støpekanten ned på veien, står i fare for å bli overkjørt av lastebilen, men klarer seg og går videre – det er for langsomt for oss, dette burde skilpadda ha klart i et litt kjappere tempo?

Antakelig er det slik at ulike bøker krever forskjellige lesemåter og lesetempo, da gjelder det å ta seg tiden til å komme inn i bokens tid og så nyte ordene og fortellingen.

Publisert i lesing

Den første uka i 2011

Og plutselig er første uka i det nye året omtrent passert! – og jeg som hadde tenkt å legge en flott plan for gjennomføring av mine nyttårsforsett! Jeg skal faktisk ikke trene mer enn i fjor eller noe av det andre man gjerne tenker at man bør gjøre mer av , men målet er å fortsette med det jeg gjorde i fjor – kanskje litt mer systematisk ( det var der dette med planleggingen skulle gjøre seg gjeldende). Det jeg skal prøve på er å blogge minst en gang i uka, det kan innimellom være utfordring nok for det er så mange andre saker og ting som og er kjekke å gjøre. Skravle, strikke, lese ….

I dette året går jeg over til å være seniormedarbeider og de to neste dagene skal tilbringes på kurs for å få vite hvordan en slik tilværelse kan bli. Saken ble såvidt nevnt på fredagens kaffe- og sjokoladeøkt da støttekontaktene mine og jeg hadde møte, men vi kommer nok tilbake til dette når den store dagen nærmer seg.

Jeg ser at flere bloggere har lagt ut sine forsetter når det gjelder hva som skal leses i 2011. Det er prisverdig, men jeg som leser etter innfallsmetoden og ikke minst har Nordhordland Litterære Selskap sin leseliste å forholde meg til, kommer aldri til å klare å gjennomføre en så planlagt lesing. Når det er sagt er andres leseplaner en inspirasjon, så jeg leser bokbloggerne med stor interesse! Akkurat nå leser jeg Vredens druer av John Steinbeck til NLS´s neste møte, samtidig som jeg så vidt har begynt på Vågen av Harald Voetmann og Blues från ett krossad världshus av Sonja Nordenswan. Det er ikke så lurt med slik trippellesing så jeg lar nok Voetmann ligge og konsentrer meg veldig om Steinbeck og Nordenswan og håper å få lest disse to ferdige innen fristen. Det handler om prioriteringer, gjør det ikke?

PS. Bildet er tatt av husbonden og avslører undertegnede i en typisk førjulsaktivitet DS