Publisert i bøker, lesing, litteratur

The Moonstone

Lines bibliotek har et leseprosjekt som jeg innimellom hiver meg på. Denne gangen er det romanen av Wilkie Collins: The Moonstone som skal omtales. At det var en opptur å lese The Moonstone kan bare konstateres her og nå. Wilkie Collins skriver med en friskhet og på en så sjarmerende måte at jeg ble mer usosial enn vanlig og leste ved enhver anledning som bød seg. Han var en venn av Charles Dickens og sikkert influert av ham, for med Store forventninger friskt i minne ser jeg at disse to har noen likhetspunkter, men Collins har sin egen, friskere og mindre omstendelig stemme. Boken handler om hvordan diamanten kalt The Moonstone, blir stjålet fra et indisk tempel, ført til England og gitt til Rachel Verinder på hennes attenårsdag. Det er Franklin Blake, fetteren til Rachel, som overleverer diamanten etter oppdrag fra sin onkel. Franklin og Rachel er mye sammen og det går små rykter om at det kanskje blir et par av disse to. Rachel bærer diamanten på seg om kvelden og legger den i et skap i en stue ved siden av soverommet sitt. Moren lady Verinder blir svært urolig over gaven og liker ikke at Rachel ikke plasserer diamanten i banken, men hun gir etter og lar datteren få viljen sin. Dagen etter er diamanten stjålet, alle i huset er mistenkte, men selv når den meget skarpsindige Sergant Cuff kommer og etterforsker saken, så er og blir diamanten borte. Dette er ikke enkelt for familien for Rachel stenger seg inne og vil ikke snakke med noen, politiet vil ransake alle i huset og i disse kretser sees det på som en grov fornærmelse at noen mann skal gå igjennom eiendelene til en lady. Det er mange personer i huset Verinder og noen av dem kan utvilsomt mistenkes, slik som Rosanna Spearman som lady Verinder har tatt inn i husholdet fra en forbedringsanstalt for unge kvinner. Rosanna har en lang historie som tyv bak seg, fengselsopphold og en tid i forbedringsanstalten. Hun forelsker seg også dypt i Franklin Blake, noe som er helt uhørt siden de tilhører hver sin klasse og stand. En annen fetter av Rachel er Godfrey Ablewhite som også er tilstede i geburtsdagsselskapet, han har et stort engasjement i veldedighetsarbeid og er en helt blant damer som er engasjert i det samme. Forfatterens grep er å fortelle historien om The Moonstone og tyveriet av denne gjennom forskjellige personer. Den første ut er butleren Gabriel Betteredge som har vært i familien Verinders tjeneste i næremst hele sitt liv. Han knytter alle hendelser og fortolkninger av det som skjer gjennom boken Robinson Crusoe. Den boken har svar på alt, kan forutsi framtiden og setter ting inn i sin rette sammenheng. Han har et stort hjerte for familien, Franklin, sin datter Penelope (som er Rachel sin tjenestepike) og ikke minst den ulykkelige Rosanna. Gjennom jakten på diamanten blir han og fortrolig med detektiven Cuff og blir bitt av «detektivbasillen». Neste forteller er Miss Clarck, niese av den avdøde sir John Verinder, Rachels far. Hun er en fattig slektning, meget religiøs, oppslukt av veldedighetsarbeid og en fan av Godfrey Ablewhite. Hun går aktivt inn for å omvende både Rachel og moren, men blir avvist og mister muligheten for å bli tilgodesett i testamentet. Deretter forteller advokaten Mathew Bruff, så assistentlegen Ezra Jennings og deretter detektiv Cuff. Innimellom disse kommer bidrag fra Franklin Blake og Gabriel Betteredge. Forfatteren klarer å binde historiene sammen slik at det oppleves som et forhør, der vi får kjennskap til historien som en lineær fortelling uten mange gjentakelser. Han skaper personer som jeg tror på og det er en god framdrift i fortellingen. Det er nesten utrolig å tenke på at denne boka ble utgitt i 1868, den oppleves som så moderne og tett opp til dagens krimbøker, ja av de som ikke velter seg i blod og gørr, altså.  Det blir antakelig vanskelig å finne neste krim som er like oppslukende, tror jeg.

Forfatter:

I love to read! Reading makes my small world larger, greater and more wonderfull. I live in Nordhordland near Bergen with my husband.

6 kommentarer om “The Moonstone

  1. Kjempefin omtale:) Gleder meg nå til å kaste meg over boken i ett nytt forsøk.Boken høres både spennende og morsom ut:) Nydelig bokomslag var det også på denne utgaven din:) Gleder meg til neste måneds bok også:) Ha en flott søndag:)

  2. Tusen takk! Ja, omslaget er virkelig av det superromatiske slaget:-) Gå løs på boken igjen, den er en slik litt langsom, men fin fortelling. tenk på at da den ble skrevet var romanene ment til å vare lenge. Lykke til!

  3. Godt skrevet, Bente! Sammenlikning med Dickens er et usedvanlig godt tegn for min del. Jeg hadde fått inntrykk av at dette var mer «krim» enn krim, siden den var så gammel. Men nå skal boken være mitt førstevalg når jeg har lyst til å lese en skikkelig god krimroman. Robinson Crusoe har jeg også lest, så da burde jeg kunne ta referansene alle veier:-) Veldig inspirerende innlegg!

  4. Kjempefin omtale! Jeg har ikke kommet lenger enn halvveis i romanen, men skal nok klare å bli ferdig 🙂
    Foreløpig liker jeg den kjempegodt. Jeg har også sett filmen og den var nydelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s