Når det plutselig dukker opp en helg med sol gjelder det å ikke få panikk, men likevel prøve å få med seg så mange solstråler som mulig. Fredag pleier enten å gå med til å ligge på sofaen, dra på spinning eller gjøre seg klar til andre avtaler. denne fredagen skulle jeg på spinning, men været var for fint ( offda – høres ikke helt bra ut) og turfoten var klar. Husbonden og jeg la ut på rask gange i nærområdet for å beskue høsten. Vi traff på:
Fredelige sauer som beitet på heimagarden. Litt seinere gikk vi over et gårdstun og der var det en frittgående hest! Jeg ble litt matt, men han var visst mer interessert i gress enn meg!
Vi hadde planlagt en skikkelig rundtur, men husbonden ble innhentet av plikter så vi vek av fra opprinnelig rute og travet hjem, men etter litt hoderegning ble det sju km og mye frisk luft.
Oppildnet av fredagens tur fant vi ut at søndag skulle vi virkelig ha en lengre tur. Vi kjørte til Lyngheisenteret, ytterst på Lygra og gikk i nydelig kystlandskap – både på og utenfor stien.
Vi har vært på Lyngheisenteret mange ganger, men denne gangen gikk vi helt ned til stranda på enden av halvøya og der fikk husbonden anledning til å vase rundt utenfor stiene. Ja, vi fant til slutt stien igjen, men da hadde vi vandret over ganske mye myr, lyng og nedbeita gras.
Det er jo sauer på Lygra og, ganske mange til og med, men det er stort sett utegangere og ikke særlig interessert i folk. På lang avstand ser de jo ganske flotte ut – synes jeg.
Etter turen var det bare å vende nesa hjemover og nyte lammet i gryta, og noen deilige plommer fra hagen. – og lese ferdig Doña Maria av Cecilia Samartin.
Bentebing's Weblog 